The Power Of The Dog

There is sorrow enough in the natural way
From men and women to fill our day;
And when we are certain of sorrow in store,
Why do we always arrange for more?
Brothers and Sisters, I bid you beware
Of giving your heart to a dog to tear.

Buy a pup and your money will buy
Love unflinching that cannot lie–
Perfect passion and worship fed
By a kick in the ribs or a pat on the head.
Nevertheless it is hardly fair
To risk your heart for a dog to tear.

When the fourteen years which Nature permits
Are closing in asthma, or tumour, or fits,
And the vet’s unspoken prescription runs
To lethal chambers or loaded guns,
Then you will find–it’s your own affair–
But…you’ve given your heart for a dog to tear.

When the body that lived at your single will,
With its whimper of welcome, is stilled (how still!);
When the spirit that answered your every mood
Is gone–wherever it goes–for good,
You will discover how much you care,
And will give your heart for the dog to tear.

We’ve sorrow enough in the natural way,
When it comes to burying Christian clay.
Our loves are not given, but only lent,
At compound interest of cent per cent.
Though it is not always the case, I believe,
That the longer we’ve kept ‘em, the more do we grieve:
For, when debts are payable, right or wrong,
A short-time loan is as bad as a long–
So why in Heaven (before we are there)
Should we give our hearts to a dog to tear?

by Rudyard Kipling

Bildeblogg – endelig

Blade i farta, han er en perro de presa canario på 13,5 mnd. Fra kennel K9madness.

Blade fant pinne, han.

Den ville Kahlo også ha!

Pinnen er glemt, og Blade er nok ikke heeelt overbevist om at den sorte saken er helt tam…

Ikke tam, og stor… Men kul!

Blade begynner å skjønne at den sorte saken kan lekes med – weee!

Presa down!

Og opp igjen…

The revenge of the Presa:

Yep, de hadde det fryktelig artig sammen…

Og var omtrent like gale begge to:

Blade:

Kahlo tar en pust i bakken:

“Hva fant du der?!”

Mer?

Blade er glad i mamsen sin han…

Lykkedyret:

Peeen gutt!

Gobit!

Nevnte jeg at Kahlo er… Gal?

Oh – damen har mer go’bit – best å ligge pent!

På’an igjen!

Weee!

Litt småbekymra Blade:

Tøffingen, med øra på snei:

Muttern trår til for å rette på øra:

“åååh ikke pill på meg!”

“Øra mine er helt fine de, for tenk! Men øsnker meg ståører til jul da… “

“Men om jeg konsentrerer meg veeeeldig hardt – så ligger dem pent, så det så!”

Pen gutt, som gjemmer bakbeinsvinklene sine så godt han kan:

Kahlo på sin side er ikke redd for å vise vinkler – schäferpose:

“Skal det være noe mer før vi stenger?”

Flisespikkeri:

Go’bittigging på høyt nivå:

Sportspresa:

Incomming kamikazeriesen!

“Skal vi danse?”

“Næh!”

Karatekids:

“Got’cha!”

“Miiiin pinne!” “Nææi min!”

“Miiin!”

Blade har en Snuser på kroken…

Peneste…

“K-k-k-k-k-aaaaal-d-t!”

Best å holde seg på land ja…

Kahlo tester også badetemperaturen:

Sånn!

Sutreblogg!

Dette skulle bli en laaaaang bildeblogg med Blade VS Kahlobilder – men det utgikk litt akkurat nå. Så siden jeg er så godt i gang får man fiske sympati. Noen ganger er det upraktisk med snusere.

Bevis på hvorfor kleskurv som vedkurv, snuser, dør, bånd og naboens schæfer ikke er noen god kombinasjon:

Fikk bruk for ene gaven fra Kristine da – hjerteplaster hjelper mot alt – så det så!

Slenge inn ett bilde av K og Blade da…
Kamikazesnusern min:

Flere bilder kommer – etterhvert.

Løpetid, igjen!

Yep, så var vi i gang med løpetid IGJEN – det ser altså ut til at den sorte damen har planer om å opprettholde sine 4 mnd mellom stopp og start på løpetider. Dette er da tredje løpetiden hennes, og tredje løpetiden i år 2009. Det kombinert med inbildt svangerskap, med melk og luftvalper og hele pakka, og ekstreme humørsvininger før og etter løpetid, resulterer i at jeg har en hormonbombe av dimmensjoner mellom hendene. Etter samtale med ørten hundefolk fra forskjellige kanter av landet og forskjellige grader av erfaring, samt veterinær på halden dyreklinikk, så har jeg vel så og si bestemt meg for at Kahlo skal under kniven over jul og få ut hele f*enskapet. Er fremdeles litt i tenkeboksen – hun er verdens enkleste og skjønneste hund å ha i hus når hun har løpetiden – er bare de 4 mnd i mellom som er utrolig slitsomme. Og ja, jeg føler jeg må rettferdigjøre avgjørelsen min skikkelig. Det er et omfattende og dyrt inngrep, og jeg vil bare det beste for Galskapen min.

Kahlo kommer aldri til å gå i avl, hun har seperasjonsangst, trangt/skjevt bitt som fører til slitasjeskader på fremmtennene i underkjeven og sliter fremdeles med anfall av enostrosen sin. At hun er verdens søteste og snilleste hund (når ikke hormonene regjerer) og har frie hofter og albuer og fri for ocd er liksom ikke nok. Nå skal det sies at Kahlo aldri har vært tiltenkt avl, og rasen går definitivt ikke glipp av noe stort om akkurat hun ikke viderefører genene sine.

Når alt det negative om min lille høyt elskede Galskap er sagt, så må jeg også si at hun er verdens beste – og jeg ville ikke vært henne foruten et sekund! Hun er en ufattelig morsom hund å ha i hus. Kreativ til de grader, jeg holder på å få grå hår av henne, lettlært – på både godt og vondt, og innimellom noe så usansynlig blond at jeg bare blir stående å måpe av henne. Her ene kvelden lå hun vakkert utenfor kjøkkenet mens jeg ryddet og ordnet mat. Så titter jeg ut på henne, der ligger hun da, som et tent lys, med halen OPPI vannskåla… Jeg smilte for meg selv og tenkte at jaja, hun merker det vel etterhvert. Så tok jeg med meg søpla ut, og da jeg kom inn igjen – så lå hun i nøyaktig samme stilling, fremdeles med halen vakkert plassert OPPI vannskåla… Lenge leve blondinen.

Men så har hun sine øyeblikk da, som i går – da gikk hun å la seg ved verandadøra – noe som betyr at hun må ut. Jeg reiser meg opp og blir med henne ut i gangen og skal til å be henne legge seg mens jeg kler på meg, men nei, Damen har andre planer hun, hun piler inn på toalettet og hopper opp på vasken – titter på meg, logrer, før hun setter seg vakkert ned. Noe som direkte kan oversettes med “skru på vannet – jeg er tørst!” Hun syns nemlig at å drikke rett fra krana er myyyyye bedre enn å drikke fra vannskåla. Trenger jeg å si at hun fikk drikke?

Men! Bilder trengs – på torsdag kveld om Kristine, Christian, Eddie og Blade på besøk til oss. De måtte en hastetur til oslo for å delta i begravelse – og benyttet sjansen til å besøke meg. Er vel ingen underdrivelse å si at både jeg og dem ble glade for at de fikk hytte på nabocampingen fra fredag til søndag og dermed bare overnattet fra torsdag til fredag hos meg, for ingen fikk sove noe særlig. Kahlo mente at det var totalt uhørt med fremmedfolk i stua som i tillegg hadde TO hanhunder hun kunne herje med. Makan til frekkhet!

Kahlo var dødelig fasinert av Eddie – fasinasjonen var nok ikke helt gjengjeldt – og den sorte damen fikk IKKE lov til å teste grensene hans. Blade derimot er av et litt større kaliber og tåler litt mer av galskapen til Kahlo, og etter litt om og men (damen kan være litt “mye”) så fant han jaggu ut hvordan han skulle håndtere henne og de hadde det utrolig artig sammen.

Bilder kommer når jeg er hjemme fra jobb.

Dobbelt hurra!

Nå tikket alburesultatet inn på NKK – og resultatet ble A! Hurra!

Ellers er det fryktelig lite som skjer her – svinepesten har avlagt sitt obligatoriske besøk, og som en liten ekstrabonus ble jeg sittende igjen med viral lungebetennelse. Kahlo kjeder seg, og sofaen blir holdt med selskap.

Hurra!

På torsdag bar det ned til Halden dyreklinikk og veterinær Myren. Der ble frk. hønemor tatt godt i mot og hele Kahlo ble sjekket gjennom. Han ringte meg på onsdagen for å få litt mer klarhet i hva det var jeg ville sjekke utenom hofter og albuer. Så han var godt forberedt og håndterta Kahlo på en veldig fin måte. Han så på bevegelser – gikk over hele Kahlo med hender – klemte og trykket, bøyde og tøyde og syns alt så bra ut. Yey! Kahlo er jo tynn da – så jeg spurte han litt ekstra om det, vekta stoppet på 25 blank, noe som ikke akkurat er mye til å være riesen. Han spurte litt om spisevaner og kjente på muskelmasse og sa at hun er unormalt godt muskelsatt, og så lenge hun spiser greit, er aktiv og ikke mister muskelmasse så kan jeg ta vekta med knusende ro – den kommer når hun er klar for det.

Så fikk lille damen sprøyte og slokna som et lys. Jeg fikk være med som røntgenassistent – noe som passet meg helt utmerket – jeg hater å vente og ikke ha kontroll på hva som skjer. Så bilder ble tatt av hofter, albuer og knær/ haser. Hoftene så jeg at så greie ut – jeg kan ikke så skrekkelig mye om hdbilder – men kan nok til å se etter forkalkninger og store feil – så ingenting. Haser og knæra så veldig bra ut, beintettheten så veldig bra ut, og ingen tegn til noe gæernt i ledda. Hurra! Albueledd kan jeg ingenting om, så der er jeg blank, men regner i grunnen med at de er fine og det burde ikke være grunn til bekymring.

Vel vel – selv om alt så bra ut – så er man ikke hønemor for ingenting, og pusting er skikkelig oppskrytt. I dag kom endelig resultatet på hoftene! Fiiiiiiiiiin A. Hurra!! Jenta mi har verdens fineste hofter – for tenk.

Nå er det bare å vente på albuene – håper virkelig at svaret kommer på torsdag.

Den store dagen nærmer seg…

Torsdag 29. oktober blir Kahlo 18 mnd. Da har vi også fått time hos Halden dyreklinikk for røntgen av hofter og albuer, og siden vi først er i gang sjekker vi også bakbein for OCD, bare for å ha gjort det. Gleder meg til å få det overstått og krysser alt jeg har for at det blir fine resultater på alle bein.

Ellers går dagene med til å jobbe med skolearbeid, blir lite tid til jobbing, men noe blir det jo. Kahlo vil ha sitt uansett hva jeg driver med – så i går la vi inn en langtur i skogen (langt unna alle elgjegere) og måtte jo ha med kameraet, selvsagt.

Noen ganger er det innmari upraktisk med svart hund, men hun er pen da…

Galskapen har ikke beholdt kallenavnet sitt for ingenting:

Noen ganger går det litt fort…

Hvis blikk kunne drepe… *flire*

Alle snusere med respekt for seg selv prøver seg på vannløping:

Våt pipstilk…

“Du driver med a’?”

Løpe!

Nevnte jeg gal?

En bitteliten blogg:

Så plutselig at jeg ikke har blogget på lenge! Tror ikke det har skjedd så innmari mye spennende siden sist. Jeg jobber, leser, surfer, koser med hest, koser med hund and so on. Kahlo er seg selv lik, dermed er det full fart og stormende jubel. Hun er med på alt!

Slenger inn noen høstbilder i mangel på noe fornuftig å skrive:

Kahlo kler høsten, hun…

Vakreste av de vakre:

Man kan si mye om indre gokk, men det ER vakkert her:

Litt alternative bademåter må til:

Før man kaster seg uti med dødsforakt:

Thats all!

Frihelg!

I helga hadde jeg fri, og vi satte nesa mot kongsvingertraktene for å besøke Akilles og eier. Vi hadde det kjempefint! Deilig å komme bort litt og se Kahlo i fri utfoldelse med en som syns at hennes lekemåte var helt genial.

Bilder blir det jo selvsagt av sånt, så here we go:

Vi fikk omvisning i kongssvinger sentrum, og en tur langs Glomma måtte jo til. Kahlo ble brått forvandla fra en meget våt snuser:

Til det hittil ukjente Sjøudyret i Glomma:

Akilles er en stor, sterk og tøff Boerboel hanhund på snart 2,5 år:

Slitsomt å leke rundt med Galskapen:

Et bilde sier mer enn tusen ord…

Kahlo har definitivt ikke vokst av seg alle krokodilletendensene sine:

Eventuelt så har hun konvertert til revesakstendenser:

Sjarmtrolla:

No live animals where harmed during this photoshoot!

(ok, det stemmer ikke heeelt, for Akilles halta litt en gang eller to… )

De er jo flotte da! På hver sin måte.

En goood klem i all venskapelighet…

Så braker leken løs igjen, først den ene nede

Så den andre:

Så begge to:

“Got cha’ !”

“Aouff”

Shake it, baby, shake it!

Er “litt” forskjell på dem, ja.

“Weee!”

Kahlo tar en sjekk av tilstanden i magesekken til Akilles:

Store tøffe hunden, som egentlig bare er en skikkelig klovn:

Tullegutt:

Søt, med sukker på:

“Har’n, har’n. har’n!”

Chomp!

Wups…

Yep – en vellykket helg.

Here we go again

Så var det vel strengt tatt på høy tid å blogge litt igjen?

Hva har skjedd siden sist? Tja. Vi har hatt besøk av bror og truls i en drøy uke. Truls lekte med Kahlo og bror lekte med taket på stallen. Jeg fikk gjort litt nødvendig handling, og vips hadde jeg hyller både på bad, kjøkken og kontor/gjesterom/hunderom – samt et digert garderobeskp på kontoret. En svipptur innom dyrebutikken på senteret resulterte i at jeg fikk tak i nye innbyggere til akvaret mitt. Så da flyttet 5 siamesiske algeetere og to ancistrus SP oppdrettsvariant inn i karet.

De er ikke så enkle å få bilder av, men her er hvertfall et av Fridulf, ene Anc’en. Kjønn er ukjent enn så lenge så da ble navnet Fridulf.

Det kommer noen prikkebartemaller også kjent som L107 som skal bo der også.

Truls og Kahlo tilbragte endel tid sammen, og hva er vel mer naturlig enn å ta bilder av dem?

Yep, han er litt gal

Veldig viktig å finne ut hvem som er størst i kjeften:

Å dele er en dyd:

Kahlo på musejakt:

Skal.Ta.Musa.

Hun fikk ikke tak i den, men søteste snusern uansett:

Truls er pen han og da:

Må ha med noen hestebilder også.

Det vakreste tykkedyret i hele verden:

Sjefen og Tømmerstokken i farta:

Adrian har også blitt endel av flokken på gården. Etter litt problemer mellom han og Tømmerstokken, så har det nå gått seg finfint til:

Beinrangelet Hex:

Her ikledd fine superheltmaska si. Lang komplisert historie som fort kunne fått en helt annen utgang for godgutten. Jeg kom ned søndagskvelden 16. august for å fore og bytte dekken på Hex og Adrian. Tok dem inn og så at noe er galt med Hex. For på høyre side av ansiktet, noen cm under øyet akkurat på kinnbeinet så hadde han en diiiger gul byll. Jeg fikk litt noia og sendte melding til sjefen, etterfulgt av bilder, og vi kom frem til at vet. måtte se på han. Ringete vet. hun kom opp og titta på han, sjekka at han ikke hadde feber, rensa, gav han antibiotika og smertestillende. Hun ba oss dra for å gå han røntga, hun frykta at det kunne være en tannbyll som gikk ut av kinnet. Noe som ikke ville vært en god ting. Ikke i det heletatt. Dagen etter fikk vi time på momarken for røntgen. Bror var en engel og lekte kennelansatt og levrte ut hund for oss, mens jeg og sjefen dura avgårde for å finne ut hva som var galt med Hexemann.

Vel fremme på momarken ble han sjekket opp og ned og i mente. Vet. fant ikke noe i munnen hans, men kunne ikke utelukke at en tann var problemet. Røntgen ble tatt uten noe mer konkluderende resultater. Han fikk en ny, skikkelig, tannrasp, og etter å ha gått ut det verste av bedøvelsen så var det å sette nesa hjemover. Med oss hadde vi en haug med antibiotika, smertestillende, saltvann, sprøyter og oppskrift på hvordan rense og stelle såret etter alle kunstens regler.

Heldigvis så viste det seg at problemet ikke stammet fra ei tann. Og akkurat hva som forårsaket det er fremdeles uvisst, men vi mistenker vel at tannraspen gangen før, ikke ble gjort helt slik den skulle… Uansett – Hex er stelt, dyttet medisiner i, blitt pillet på sår, spylt med saltvann etter alle kunsens regler – og nå er det kun to bittebitte små sår igjen av den digre gule byllen. Hurra!

Sakte men sikkert får vi han også opp i vekt, så en dag om ikke så veldig lenge blir han nok den fine flotte hesten vi ser i personligheten hans.