Gratulerer med dagen!

Hipp hipp hurra!

Livstegn!

Jada, vi lever enda her nede i gokk. Sitter i skrivende stund på kontoret på jobb. Nettet her går litt kjappere enn det trådløse mobilnettet jeg låner i leiligheta.

Mangler fremdeles endel før jeg er helt i orden i leiligheta mi, da kommer det bilder derfra, jeg lover. Bror skal hjelpe meg å få ned resten av flyttelasset og en sving innom ikea etter hyller og sånt som mangler. Det blir bra. Men vi trives godt i leiligheta, både jeg og Kahlo. Den er stooor og fin. Veranda med masse sol og hyggelige naboer. Skal jeg sutre om noe, så må det være at det er litt langt å gå til jobb, men det løser seg med sykkel og lappen (når den kommer).

Noen bilder fra jobb helt på tampen – og ja, vi koser oss!

Forandring fryder!

Yep, her blir det forandringer – store som sådan. Vi skal flytte. Jeg har fått drømmejobben min, jobb på hunde/kattepensjonat – hvor det også kommer hest etterhvert. Gleder meg vanvittig, og det tror jeg Kahlo også gjør – hun bare vet det ikke enda.

Vi var nede i går og titta på leilighet og hilste på sjefen og titta på anlegget. Det var et flott anlegg med masse potensiale – så vi gleder oss til å være med på å utvikle det og drive det! Leiligheten var kjempefin – stor, luftig og lys – så venter bare på svar om vi får den. Oppdatering kl 20.07: fikk leiligheten!! Hurra!!

Tok noen bilder fra turen med Sjefshunden i går, han og Kahlo fant tonen bra:

Bredo koser seg:

Lykkelig gutt:

Skogssoppen Kahlo:

Sliten, lykkelig, Kahlo:

Gratulere med dagen Kahlo!

Tenk, lille snuppa mi har blitt et helt år. Hurra!

Dagen har foreløpt uten de helt store hendelser. Litt rusling i nabolaget og masse gobitspising. Kahlo har gjort sin samfunnsplikt, mener hun, nemlig å skremme en flokk med tenåringsgutter. Jeg er ikke helt enig i hennes syn på ungdommer, men helt ærlig – noen ganger må jeg flire litt. Hvertfall i slike situasjoner som dette. Kahlo ser dem komme, vi rusler på gressen 20 meter fra der de kommer – og de går ikke rett mot oss, men skrått forbi på god avstand, Kahlo mener med en gang at de er fa’lige, men sier ingenting. Så begynner en av dem å plystre – k ser på dem, fyren plystrer mer på henne, hun sier “voff?” lavt. Da skjer jo det som veldig ofte skjer med slike, en av dem bjeffer tilbake – en til kaster seg med – og nå, NÅ er Kahlo HELT overbevist om at disse fæle greiene skal ta mamman hennes, minst! Så hun kaster seg frem i båndet, finner stemmen hele nede fra mellomgulvet og forteller dem at de kan til ****** se til å dra seg vekk! Og det fortere enn fortest! Og hva skjer? Jo, alle minus en av guttene, hyler som jenter og løper det de kan. Sistemann holder på å le seg fillete mens han roper til meg “slipp den” Vær så snill, slipp den! Bare to minutter!” Det var en veldig stolt K som travet vakkert ved min side videre og mente at nå hadde hun da vært riktig så flink og jaget vekk faren. *flire* Jeg er vel ikke heeeelt enig, men man må jo le litt.

Full oppsumering av livet hennes får jeg ta når det er på dagen ett år siden jeg hentet henne. Vi har hatt våre oppturer og nedturer – men alt i alt er jeg superfornøyd med hunden min! Og nå skjer det ting her, som jeg ikke vil jinxe ved å fortelle om det i bloggen helt enda, men følg med!

Slenger inn en stoooor gratulasjon til de andre i D-kullet fra Riesen Artic. Lykke til videre!

26 kg hormoner

Det føles hvertfall sånn. Kahlo gir seg ikke med maset om valper, graving og stressing. Så da tok vi turen til vet. Satte henne på vekta, og den stoppet sånn ca på 26 kg. Lille flisa mi. Fikk nå hvertfall resept på Galastop som vi skal prøve og se om det kan roe ned hormonene. I morgen skal vi en tur til fysioterapaut som skal se om hun kan hjelpe mot feilbelastning og vondtene i beina, og resept på rimadyl ligger i lommen min, så hun skal få en kur med det og, for å få bort betennelse i beina igjen.

Nå ligger hun og sover som en stein på gulvet, det tar på å stresse som et helt lite mareritt på både t-baner og venterom. På veien hjem fra t-banen fikk hun tauleka si og avreagerte med den. Endelig ser hun noe som minner om litt avslappet ut.

Få litt orden på galskapen så vi kan nyte våren sammen. Første våren på lenge jeg kan nyte uten å nyse, klø og føle at verden er skikkelig teit. Jeg har endelig fått allergitabeletter som virker skikkelig på meg.

Pelsstellet holder vi på med enda, dusjet henne skikkelig på mandag, i går klippet vi bein, og en vakker dag moter vi oss opp til å hilse på klippemaskina igjen for å ta hode, hals og bakspeil. Nye bilder kommer når det er gjort.

Kahlo har blitt “mamma”!

Yep, hun er hvertfall skrekkelig overbevist om det selv. Særlig på nattestid. I natt ble jeg vekka 2 ganger av en pipende Kahlo som mente at det var min tur til å passe bebisene og stod med en av “valpene” i munnen. Så pr i dag består kullet av 3 stk valper. Hvem faren er, er jaggu ikke godt å si, for dette kullet er ikke særlig gjevnt.

Her er den stolte mamman med hele “kullet”:

Somsagt, ikke særlig gjevnt kull, og hun har en forkjærlighet for den lille brune:

Eeeer de ikke søte?

Så, tilfelle noen ikke har skjønt det, så lider den Sorte Damen under inbildt svangerskap. Passer bra med tiden etter løpetid, hun fikk løpetid 4. februar. Jeg har hatt inbildt på tisper tidligere – men frem til nå har det ikke vært noe annet enn melk og litt utilpasshet – aldri fantasivalper. Valpene er ryddet bort, plassert oppå kjøleskapet – så håper jeg det ikke finnes noe mer hun kan adoptere i løpet av natta. Tenkte å prøve bringebærblader på henne til neste løpetid og se om det hjelper. Skrekkelig slitsomt både for meg og henne, om hun skal ha det sånn som dette etter hver løpetid.

… gjør ting hun ikke kan…

Det har vært tilnavnet på msn’en min i store deler av ettermiddag og kveld. Og grunnen er ganske enkel – jeg har begått pelstell. Lille lurv trengte sommerfrisyern sin, og da jeg fikk en plutselig inskytelse med energi og tiltakslyst så fikk alt annet ligge og Kahlo ble vakkert plassert på bordet.

For en gangs skyld husket jeg å ta bilder før jeg starta:

Etter omtrent tre timer med napping av dekkpels, uten å rake ull så sa jeg meg ferdig for kvelden og gjorde noen forsøk på å ta oppstillingsbilde av henne. Hah! Ja, for det er enkelt, når man 1: er alene 2: aldri har trent oppstilling 3: dårlig lys. Men vi prøvde da:

Full av talkum, ikke fjernet ull, ikke børstet og ikke klippet – men forskjellen burde være tydelig nok likevel. Og er den ikke det, så kan jeg gjerne ta bilde av all pelsen som er nappet av, sånn tilfelle noen betviler arbeidet mitt. *flire*

Hun skal rakes ull av, børstes og klippes så hun får ordentlig schnauzerlook igjen, men vi er i det minste på vei.

Thats all, folks.

Ut av sk… eh, opp på skapet!

Nei, jeg har ikke kommet ut av skapet på noen som helst måte – tror i grunnen ikke jeg befinner meg i noe skap, men det er en helt annen diskusjon. Jeg har nemlig sett meg lei av at bildene mine ligger på pcen og jeg aldri ser på dem. Joda, jeg har dem på flickr også – og en brøkdel havner på diverse forum eller i bloggen her – men JEG ser dem jo ikke da. Ja, klart, jeg kan få dem fremkalt i fotobutikker og rammet dem inn, men det er både omstendelig og dyrt, og jeg blir sjelden fornøyd med resultatet. Og det er grenser for hvor mange bilder man kan ha på veggene. Rammer koster også penger.

Såh, da tager man tre stk. store hvite skyvedører på en diger skyvedørsgarderobe, printer (i dette tilfellet et billig HP fargeprinter som jeg fikk med på kjøp av stasjonær pc for en hel liten evighet siden) fotopapir, blekk til overnevnte printer, papirkniv, underlag til å skjære på, masse tålmodighet, tape og et lass med bilder. Og så tar man, ironisk nok, et bilde av hele sulamitten og slenger opp her:

Må vel for oppriktighetens skyld, nevne at de største fargebildene av Abby og Aro er fremkalt av en eller annen fotobutikk, og det er noen små bilder innimellom der som er fremkaldt etter vanlig 35mm film. Men resten er faktisk printern sin fortjeneste – og med spinndyrt fotopapir så ble faktisk resultatet så bra at 7 av bildene fikk en hedersplass i stua i bilderemsesak fra Ikea. Har en til av dem som skal fylles opp når jeg har fått tak i mer blekk og papir.

Om det tilslutt blir billigere å bare fremkalle de bildene som fortjener en plass på veggen, er jeg ikke i tvil om – hverken blekk eller papir er spesielt billig. Men er litt moro å kunne skrive ut hva jeg vil, når jeg vil, og henge opp på skapet så jeg kan få se det.

MRI-krav nedstemt i England.

Det har vært endel snakk om syringomyelia i det siste, bbcdokumentaren om rasehunder har gått hvertfall to ganger på nrk-kanalene nå nylig. I dag fikk jeg denne linken dumpende ned i mailboksen: “Engelske cavalierklubben nedstemmer MRIforslag” Jeg kjenner ikke til nettstedet, så kan ikke uttale meg veldig om troverdigheten i artikkelen – men stemmer den, så er det virkelig et tilbakeslag for cavalieren som rase og innsikten i syringomyelia som sykdom.

Heldigvis så går det andre veien i andre land, fikk også tips om at den Finske Griffonklubben subsidierer MRIscann med 50 euro. Undersøkelsen er fremdeles dyr (300 euro) men klubben viser at den tar et viktig standpunkt for å bevare rasen som den friske og trivelige rasen den skal være. Så får vi bare håpe at den norske Cavalierklubben og den norske Griffonklubben ser til Finnland, og ikke til England, i jakten på forbilde.

Verdens beste Kahlo!

Intet mer, og intet mindre.

Jeg har ligget rimelig flat ut i noen uker nå, med svimmelhet, kvalme, vond mage og rett og slett på minussiden i energinivå. Det høres jo unektelig ut som noe som er rimelig inkompatibelt med en riesenschnauzer med tilnavnet Galskapen. Så feil kan man ta. Den som har ligget pal ved min side hele tiden, det er Kahlo. Null masing, null herjing, rett og slett bare helt eksemplarisk oppførsel! Selv med bare korte doturer. Hun er bare en helt fantastisk hund, som leser meg som en åpen bok, og tilpasser seg noe helt enormt. Flinkeste lille snuppa mi! Kan ikke sette ord på hvor glad jeg er for å ha en sånn hund i hus.

Jeg er langt i fra frisk, så alt går i slow motion, men i dag har vi hatt en kjempefin dag. Jeg er jo “gammel” hestejente, men etter et stygt fall for et par år siden la jeg hest på hylla, og trodde vel egentlig ikke jeg kom til å ta det opp igjen. Men så plutselig en dag fant jeg ut at jo, faktisk – jeg vil begynne med hest igjen, men bare på bakkenivå. Ikke ri, bare pusle litt rundt og kose meg. Og skal jeg det, så må det bli noe positivt for Kahlo også. Så i dag var vi med Marie (og Ellie) opp for å hilse fullblodsen Bestas.

Kahlo har bare såvidt sett hester tidligere, og sist så syns hun at de var djevelens avkom og kjeftet verre. Så jeg hadde mine tanker om hvordan dette kom til å gå. Og, utrolig nok, det gikk over all forventning! Jeg tok mine forhåndsregler, hadde henne i bånd og holdt avstand, men det var bare litt bjeffing og masse hopp og sprett og tjo og hei, av glede. Valpen til Marie, lille welsh springer spanielen, Ellie var også med. Det hjalp nok mye for Kahlo å se den lille tøtta tusle ubekymret rundt, og da hadde hun noe annet å fokusere på også, enn bare de store dyrene. Jeg er veldig optimist, og hadde veldig sansen for hesten, så tipper nok at vi skal få de til å gå fint over ens, bare jeg tar tiden til hjelp. Håpet er at jeg skal kunne gå tur med begge to, samtidig, etterhvert.

Det ble selvsagt masse skravling, både om hund og hest, litt visning av trening og hundelek. Sola skinte, himmelen var blå, og kameraet var selvsagt med. Så noen bilder måtte det jo bli.

Bestas nyter vårsola:

Fine, fine hesten:

Jeg får opplæring på hvordan unngå tiggeratferd på hest, og Bestas har fortjent belønningen sin:

Venter (u)tålmodig på at Marie skal komme tilbake:

Lunsj intas best på bakken:

Tenkepause:

Er det virkelig mulig å være sååå søt uten å være riesen da?

Tøffest på avstand:

Posere litt i høyden:

Ellie skuer utover riket sitt:

I farta!

Kahlo ser bare rar ut, med “feil” lugg, og øret på snei. Vakkert halsbånd da?

“Pssst! Kahlo!”

“Jo, nå skal du høre”

*hvisketiske* du spiste nettopp hestebæsj*hvisketiske*

“ææææææææææsj!!”

Nam! Snø!

Valp på glattisen:

Leke!

Livsglede på Riesenvis:

Kahlo på vaktposten:

Jeg er så vanvittig glad i den hunden, håper vi får mange, mange, mange år sammen…