Siste jobbnatt…

Ja, så var det på tide å oppdatere igjen her. Sitter på jobb for siste gang på lenge. Siste jobbnatt som hundeløs, og siste jobbnatt før ferie. Til høsten begynner jeg på skolen igjen, så hadde siste dagen på dagjobb på onsdag. Var innom fagsenteret på tirsdag og fikk blomst og takk for hjelpa. Og beskjed om å ta kontakt om jeg hadde formye tid og ville ha vikariat, eller praksisplass. Veldig moro å få høre det, tydelig at de er fornøyde med meg der.

Kommer til å savne O, det blir veldig rart å gå fra så mye jobbing med han som det har vært, spesielt det siste halve året, til omtrent ingenting fremover. Noen nattevakter blir det jo, og sikkert litt barnevakt innimellom, men ikke minst tre dager i uka, som det har vært nå. Ikke for det, jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen, forandring fryder. Skal nok klare å holde øye med gullungen min likevel, tenker jeg.

I dag ble lille frøken Bart henta av Line og tatt med hjem til henne og hennes to hunder. Der skal hun være til søndag. Jeg og mamma setter nesa oppover mot trøndelag søndags morgen, drar for å hente lille snuppis (som fremdeles er navnløs) og deretter til Budalen for å tilbringe en ukes tid i ingenmannsland.

Noen bilder Line har tatt av frøkna:

Trenger jeg å si at jeg gleder meg til å få sjarmtrollet i hus? Ryktene sier at hun er både blÅnn og høylydt, så det kan bli veldig spennende.

Må ha en liten oppdatering på Bror og Trulsemann også. De to trives som plommen i egget, brodern får litt lange armer avogtil, og de er ikke helt enig om ting og tang alltid, men det virker som de har funnet tonen bra. På onsdag hadde de besøk av Siri som viste og forklarte hva de må jobbe med og hvordan, selv om bror allerede har fått tuta ørene fulle av alt fra meg, så tror jeg han syns det var veldig greit å få det fra en litt mer objektiv part. *flire*  Siden yahoo driver å f*cker opp ting om dagen, og jeg vekselsvis enten ikke kommer inn på mail eller flickr, så blir det dårlig med bilder fra han nå, desverre. Skal se om jeg får til noen i løpet av natta.

Opptur og nedtur…

I går kom den etterlengtede telefonen; tispene er fordelt! Jeg får lille yndige frøken rosa. Som bare rett og slett var fryktelig søt da jeg var der  oppe for to uker siden. Alle hjerter gleder seg! Det kommer til å bli veldig veldig bra. :D  Nina ringte i dag og skrøt masse av henne, så nå må tiden gå fort fort fort til søndag og jeg får frøkna i fanget. Nå blir det spennende å se hvem Nina kommer hjem med.

Nå regner det i bøtter og spann, og tordner i horisonten, et vær som passer meg ypperlig. Var å henta urna til Abby i dag… Det er godt å ha henne hos meg igjen, men fy så vondt det er. Nå kan jeg ikke bare late som hun bare er borte midlertidig lenger. Det går ikke, og realiteten er nødt til å gå opp for meg, enten jeg vil eller ikke; Knøttisen min er borte for alltid.

Jeg savner henne noe helt absurd… Jeg vet det blir bedre etterhvert, men det tar tid. Det var mitt valg å hente urna i dag, den kunne stått lenger, men jeg syns ikke det føltes riktig å ta inn en ny valp før Abby er “hjemme” igjen.  Den samme følelsen hadde jeg etter Rikke, da jeg skulle hente Abby, og jeg angrer forsåvidt ikke på det. Jeg vet jo at det kommer til å komme flere nedturer, men ikke så tunge som i dag, herfra skal det bare gå en vei, og en liten valp fortjener en eier som ser litt lysere på livet enn jeg gjør akkurat i dag.

Nytt familiemedlem og taxihelvete

Jeg er som kjent noe treg av meg til tider, så det har tatt tid før jeg har fått surret meg til å offentliggjøre at family’n har fått et nytt familiemedlem. Bror har blitt “pappa”!

La meg presentere; Truls:

Foto: Marit Lilleeng

Truls er omtrent like gal som han ser ut, blanding av hummer og kanari, med en god dose fuglehund, og 11mnd. gammel. Kommer fra dyrebeskyttelsen i ringeriket og skal da altså bo hos bror til han blir gammel og grå, eller spiser opp leiligheten og gir bror blødende mavesår. What ever comes first.

Truls er en fin fyr med masse energi, som bobler over av glede og koker litt inni hodet sitt til tider. Så stressmestring er noe de må jobbe med. Men utgangspunktet er absolutt det beste, den hunden er BARE glad. De starter treningen nå snart, med litt privattimer av Siri, så burde ting gå ganske smertefritt.

Bror har sett seg rundt etter hund lenge, og jeg har fått den hyggelige oppgaven med å guide han gjennom jungelen for å finne den “perfekte” hund til han. Det viste seg å være ganske vanskelig, siden han er lik meg og dermed aldri blir fornøyd. Så da jeg fikk høre om Truls, så tok vi sats og hoppa i det med begge beina. Marit og Kristine lekte privatsjåfører og henta han i hønefoss torsdag 12. juni, og tok han med til meg. Der fikk jeg overlevert en spinnvil sak, som ikke hadde hørt om hverken bakkekontakt eller tyngdekraft. Han spant rundt og herja med Bridie og Eddie. Men ti min etter at de hadde reist, så lå Truls og sløva i sofaen min, og så ut som han aldri hadde gjort annet:
Fredag 13. juni satte vi nesa mot Stavanger for å gi han til bror (og jeg skulle på kurs). Men siden det er meg vi snakker om, og da i tillegg fredag den 13. så kunne jo ikke det gå helt knirkefritt, det ville jo vært for enkelt. Jeg bestilte flybur som ble levert på torsdagen, bestilte så stort jeg kunne, for planen er jo at det skal passe til frk. bart når hun vokser til. Tanken på bur + Truls + bagasjen min + tbane og veien til banen, virket ikke så skrekkelig fristende, og bror sa han kunne sponse taxi på oss ned til oslo s.

Så kl 13.07 ringer jeg City Taxi, heretter omtalt som Taxihelvete, for å rekvirere en taxi som kunne plukke opp meg og Truls kl 16.00 utenfor blokka og eskortere oss vakkert ned til oslo s og flytoget. Kvart på fire pakker jeg bagen, stabler bur og koffert på bagasjetrallen, har truls i ene handa, veska over skuldra og burstabelen i andre og kommer meg ned og ut, sånn at Truls kunne få løfte på labben før vi dro. Satte meg på benken utenfor blokka for å vente på taxien. Tiden går. Jeg titter på klokka, 16.03. Puster fremdeles med magen og tenker at det bare er trafikk, så taxihelvete kommer sikkert straks. Klokken blir 16.07, jeg puster såvidt med magen enda, men begynner å bli ørlite stressa. 16.10 er det slutt på magepusting og jeg ringer for å høre hvor taxihelvete blir av. Jeg ringer, og samtalen går omtrent som følger:

Meg: “Hei, mitt navn er … …. jeg bestilte en taxi hos dere som skulle komme kl 16. men den er enda ikke kommet”

Taxihelvetemannen: “Nei, det stemmer, jeg får ikke tak i bil til deg.”

Meg: “Eh… hva? jeg har jo bestilt?”

Taxihelvetemannen: “Ja jeg vet, men jeg har prøvd i en halvtime nå, og det er ingen ledige.”

Meg: “Åh jammen herregud da, jeg skal rekke et fly!”

Taxihelvetemannen: “Beklager, det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg har søkt etter bil siden halv fire.”

Meg: “Jammen du må jo si i fra om sånt!!!” (Begynner å bli fryktelig stressa og fortvila her) “jeg skal rekke et fly! Hva skal jeg gjøre nå da?”

Taxihelvetemannen: “Nei, det vet jeg ikke. Jeg kan ikke gjøre noe.”

Jeg er hakket før jeg begynner å gråte og sier noe om å prøve noe annet og legger på. Ser på klokka og tenker at jeg får prøve å gå til t-banen da. Klokka er kvart over fire på en fredags ettermiddag, sjansen for å få tak i en annen taxi er null. Men sånn mest for synskyld prøver jeg å ringe både oslo og norges taxi. Men begge har eviglang kø på telefonen og klokka går.

Så jeg grabber tak i Truls med ene handa, og trillesaken med den andre og begynner å gå, kommer omtrent ned fra fortauskanten før tralla med buret velter, Truls skvetter og løper en runde rundt meg, og det kommer en bil. Får slept både bikkje og bagasje over veien og vurderer seriøst å bare sett meg ned og begynne å gråte. Det løser som kjent ingenting, så jeg ringer bror.

Meg: *rolig og avbalanert* “Hei, du, jeg har et problem”

Bror: Å?

Meg: *ikke rolig og avbalansert lenger* Taxien kommer ikke!

Bror: har du ringt for å etterlyse?

Meg: *ikke litt rolig og avbalansert engang, på nippet til å begynne å grine* Jaaa! men han sier bare at de ikke har noen!

Bror: Fa*n. men bestilte du ikke?

Meg: Jo! men han sier han ikke har noen… hva gjør jeg nå?

Bror: Få nr deres. Så kan du prøve å ringe de andre selskapene igjen.

Jeg ringer igjen og kommer gjennom på norgestaxi og treffer en hyggelig dame som desverre ikke kan gjøre annet enn å si at det tar minst en halvtime å få en taxi nå. Jeg takker og bukker for hjelpa og legger på, sender bror en sms om at jeg må gå til t-banen om jeg skal ha en sjans i havet om å rekke flyet. Bror ringer opp igjen og sier at det skal jeg bare drite i. Jeg skal stå stille for han har kjefta på taxihelvetemannen og han påstår han skal klare å fikse det. Får nr mitt og adressa og legger på. Ringer opp igjen etter noen minutter og sier at det kommer en taxi. Prater med han til taxihelvete kommer, og får roa meg ned litt.

Da det eeeendelig kommer en taxihelvetebil, så får vi stabla bur, meg og truls inn, og durer ned til oslo s. Det var alt annet enn vakkert, men mannen kunne kjøre! 17.05 får jeg slept både bur og hund inn på flytoget og klarer å puste litt igjen. 18.03 er Truls, bur og tralle sjekket inn og jeg kan gå gjennom sikkerhetskontrollen, finne en koisk, kjøpe meg noe mat og drikke og sette meg ned og innse at jeg rekker flyet med god margin. Takket de høyere makter for at jeg tviholder på å alltid ha GODT med tid.

Møtte bare hyggelige folk både på flytoget og gardermoen, tror det stod STRESSA med store bokstaver i panna mi, og alle var skrekkelig snille og hjelpsome. Truls oppførte seg eksemplarisk, flyplass var kjempestas syns han, for han fikk kline med vekteren som skulle guide han til flyet, så da var han happy camper. Vandret vakkert inn i buret sitt og sa ikke et pip da han ble trilla avgårde.

Vi ankom sola flyplass uten mer trøbbel, og da jeg så buret kom ut fra ene ingangen, godt bevoktet av to morske vektere, så steama jeg bort i høyt tempo for å sjekke at alt stod bra til med bikkja. Vekterne så på meg, så på buret, så på meg igjen og spurte morskt “er det din?” “Ja” sier jeg, og da hørte Truls meg og begynte å logre så det var hakket før hele buret tippa. Goingen det. Vekterne gliste bredt og slutta å være morske, gitt.

Moralen er:

1. Ikke bruk citytaxi om du forventer å få taxien du har bestilt

2. Ikke reis på fredag den 13.

3. Storebrødre fikser virkelig alt

4. Man kan virkelig ikke ha for god tid.

Ja, sånn omtrent det. Må legge til at taximannen som omsider kom (det var ikke han som laget krøll) var veldig hyggelig og kjørte som en helt for at jeg skulle rekke ting. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen under samtalen mellom bror og taxihelvetemannen, for så sinna tror jeg ikke jeg har hørt bror før. Men han var tydeligvis sivilisert og “fin” sånn at taxihelvetemannen ikke hadde noe å ta han på.

Trulser’n er fremdeles en fin fyr, bror virker veldig fornøyd og lurer litt på hvor monsteret han ble forespeilet, ble av. For Truls er virkelig en fin hund, ja; han er aktiv, og unghund, og hanhund, og mangler trening og alt som er, men han er sosial og trygg. Så nå gleder jeg meg til å få se han igjen i august, og til frk. bart er gammel nok til å få leke og herje med han.

Det kommer flere bartebilder en av dagene, og snaaaaart er hun min.

Nedtellingen starter

I dag er valpisene seks uker og en dag. Var å hilste på dem i helga, og du verden for en utrolig skjønn gjeng av svarte pøbler. Forelska meg i hele gjengen. Fant selvsagt en favoritt, men jeg likte de to andre tispene også veldig godt, så jeg blir ikke noen videre skuffet om jeg ikke får favoritten. Alle tre var trivelige og tilgjengelige små troll med skarpe tenner. Hanhundene var selvsagt like flotte, men konsentrasjonen min var mest på tispene. Om… 16 dager så har jeg valpisen min i armene, og tiden som hundeløs er over.

Tiden som hundeløs går faktisk overraskende greit. Jeg savner jo Abby noe helt absurd, men sånn er det. Det har nok ikke helt gått opp for meg at hun ikke er mer, men det går fremover. Jeg vet jeg gjorde det riktige, den vissheten blir bare sterker og sterkere etterhvert som jeg ser tilbake og ser ting klarere. Knøttis ville aldri fått det livet hun fortjente. Så hun får leve videre i hundehimmelen sammen med resten av gjengen vi har tatt farvell med, og jeg lever i den naive troen på at vi møtes igjen. En illusjon jeg ønsker å få beholde, så alle realister - gå bort med seg!

Valpebesøket resulterte selvsagt i en hel haug med bilder, og jeg må jo nesten legge ut noen her. Det var veldig gøy å få hilse på oppdrettere, voksne hunder og valper og se hvordan de var. Bli møtt av en så trygg og fin gjeng var en opplevelse. Tror aldri jeg har møtt så mange riesen i en sånn setting før, og jeg ble veldig positivt overrasket.

Mindre pjatt, mer bilder:

Er de ikke nydelige?

La meg presentere….

Lille frk. Bart:

For ja, en av disse svarte små bustetroll-to-be, skal bli min.

Det er et kull med seks valper, fordelt på tre hanner og tre tisper. Den ene tispa, skal bli mi. Hvem av dem det er, det vet jeg ikke enda. Det kommer helt an på hvordan de utvikler seg. Rasen er Riesen Schnauzer og oppdretter er Børge og Øyvind ved Riesen Artic i trondheim. Det er vel på høy tid at hun får en plass i bloggen her. Det er fire uker igjen til jeg drar for å hente henne og en uke igjen til jeg får besøke henne for første gang. Så jeg kan garantere bildespam etter besøket. Mer om kullet og bilder av foreldre finner du her.

Bartesnuppa blir realisering av en gammel drøm jeg har hatt. Forelsket meg i rasen for mange mange årsiden, men det har liksom alltid kommet noe i veien. Det er heller ikke til å legge skjul på at både størrelsen og pelsen har vært en medfaktorer på at rasen har blitt nedprioritert. Men de siste to åra har den kommet mer og mer frem fra underbevistheten og frem i lyset, og da Rexie takket for seg etter 12 fine år, så slo abstinensene etter et bartedyr inn for fult. Etter mye leting etter oppdrettere og linjer så fikk jeg da tips om Riesen Artic, planen var opprinnelig å vente til over jul igjen med valp, siden jeg syns Abby skulle få litt mer tid på seg til å modnes og sånt, før jeg dro inn en valp. Men da mistankene og senere den knusende beskjeden om Abbys diagnose kom, så snakket jeg igjen med Børge og sammen kom vi frem til at jeg skulle sette meg på liste på dette valpekullet, og skjebnen, eller hvem det nå var, ville det slik at det skulle bli født en liten søt sort tispevalp til meg, siste dagen i april. Så nå er det bare å vente.

Jeg har forøvrig vært en uke uten hund. Det er faktisk helt greit. Selvsagt veldig tomt og rart, men ellers greit. Jeg savner Abby like mye om jeg har en “fremmed” hund der, eller ikke. Misforstå meg rett, jeg satte veldig stor pris på å få låne både Tequila og Lita, jeg trengte det. Men det holdt med to uker. Nå er det på tide å begynne å glede seg til frk. bart kommer, og få litt orden på ting og tang.

Har også være på en ny instruktørkurssamling, forige helg. Det var veldig lærerikt. Litt stusselig uten hund, men det gikk forsåvidt greit. Hadde med meg kameraet så fikk knipsa et uanstendig antall bilder, og lånte et par andre hunder innimellom. Har ikke gått gjennom alle bildene, det har vært en travel uke, men noen har jeg da gått igjennom. Vi hadde strålende vær hele helga, litt vel mye lys til foto, men det ble da endel ok bilder uansett.

Kule lille Disney:

Eco venter på gobit etter vel uført oppgave:

En av de to utrolig flotte hvite gjeterhundene, husker desverre ikke hvem av dem som var hvem:

Enda ett:

Også Trofast da:

Freya trener på dummie:

Og jaggu fikk de det til også!

Odin tar seg en pause i skyggen:

Robin på sin side, hefter seg ikke med slike bagateller som sol, man kan da slappe av over alt:

Det får holde med kursbilder for dennegangen. Har mange flere, ligger noen flere på flickr og en haug jeg ikke har titta skikkelig igjennom enda.

De siste bildene…

Så teller jeg dagen da, i dagene “etter Knøttis”. Det er rart. Jeg tenker på henne hele tiden, i nesten alle situasjoner og lurer på eller smiler over hvordan hun ville reagert. Fikk endelig samlet meg til å lage side til henne her og titte gjennom de siste bildene. Har også endret litt på bloggen. Den kan jo ikke hete “Livet med Knøttis” lenger. “Livet uten Knøttis” blir liksom litt for sårt. Så da ble det enkelt og greit “Vakum”. Litt ambivalent Vakum. Vakumet fylles av sorgen over Abby frem til jeg klarer å se fremover og glede meg litt mer til valpen som kommer. For jada, det kommer en valp. Jeg er bare ikke helt klar til å overlate bloggen til den enda. Det kommer nok.

Mindre pjatt, mer bilder:

Ut i sola

I dag var det på tide å komme seg litt ut. Så Teq og jeg ble med Nina ut for å møte Riesenschnauzeren Marte og eier. Snuppene fikk bade og herje, mens vi “damene” stod å skravla. Tre jenter med alle bakgrunn innen ped ol. hadde veeeldig mye å skravle om, for å si det mildt.

Tror bildene får ta seg av referatet av turen (bildene er trykkbare for større versjon):

Marte i farta!

Søteste Marte:

Hund eller sjøuhyre?

Teq mener helt klart at lykken i livet er å bade:

og bade…

Marte på sin side ønsker seg litt svømmetrening:

Bøllefrø!

Mens Teq mener at man aldri får badet nok…

Så er Marte overbevist om at øvelse gjør mester…

Og så må man være litt søt innimellom all badingen

Mens Teq benytter siste mulighet til å hoppe uti igjen…

Snuppene storkosa seg, virkelig. Jeg stod på nippet til å løpe uti for å berge Teq et par ganger når det så ut som hun nesten fikk en kavende riesenschnauzer over seg, men jaggu hadde de greit kontrollen hele tiden. Flinkeste jentene det. Takk for turen! Ser frem til flere når bartedyra våre er kommet hjem.

Takk for alt, Knøttis…

Knøttis fikk fred i går. Hun fortjente det, men gjør det ikke mindre vondt for meg. Vi brukte dagen i går til å kose, slappe av sammen og leke i skogen, før vi ble henta og dro til nordstrand dyreklinikk. Der fikk jenta mi sovne inn på fanget mitt. Hun sovna fint og rolig i armene mine og jeg tror og håper hun følte seg trygg hele veien. Dette må være noe av det verste jeg har gjort som hundeeier… Vi fikk et år og en mnd. sammen, det er jo ingenting, mindre enn en tiendedel av et forventet hundeliv. Var så mye mer vi skulle gjort og opplevd sammen. Men jeg er likevel glad jeg fikk den tiden med henne. Hun var en gledesspreder av dimmensjoner. Lille rotta, gremlingen, rareste lille Knøttisen min. Hun blir aldri glemt…

Jeg skal lage en side til henne og, og se gjennom bilder, men kjenner at jeg trenger litt mer tid på meg. Utrolig nok klarte jeg å ringe agria i dag og spørre om en ting uten begynne å grine, bare nesten. Så alt skal være i orden med forskring. Det føles utrolig banalt å styre med det nå, penger - hva betyr det? Jeg får ikke Knøtta mi igjen uansett…

Jeg er utrolig overrasket og takknemlig over at folk bryr seg. Folk jeg ikke kjenner annet enn over nett, sender klemmer og gode ord. Det varmer utrolig! Dere vet hvem dere er, tusen takk, alle sammen.

Låner Tequila av Marianne. Hun klarer ikke fylle det enorme hullet i hjertet mitt, men hun klarer å fylle noe av tomheten i leiligheten og hun er en fin terapihund. Det var vondt å våkne uten Knøtt i dag, men Teq hoppa opp i senga mi og krølla seg godt sammen intil meg og gjorde starten på dagen litt mindre kjip og vond.

Løp og kos deg, Abby, hilse gjengen der oppe og lev smertefritt og fint. Vi møtes igjen…

Alt for mange tanker…

Det er vel ikke noe sjokk at det er mange forskjellige tanker som surrer rundt oppi hodet mitt om dagen. Jeg vurderer, analyserer, studerer, observerer, trykker, kjenner, stryker og titter på Knøttis til øya går i kryss og hodet bare spinner. For gjøre ting litt enklere for meg selv, så limer jeg inn det jeg skrev på abknforumet for noen dager siden, etter en lang samtale med Veterinær Zoe:

Etter en veldig lang og ærlig samtale med vet. så fant jeg ut at jeg prøver én ting til. Kun en. Det er høy, høy, høy dose av tramadol og holde snuppa i ro en uke, så kutte tramadolen og kun gå på zubrin i tre dager. Blir hun da veldig dårlig igjen, så har vi time torsdag 8. Da er det slutt.

Metoden er brukt mye på mennesker med kroniske smerter, jeg fikk en lang og teknisk forklaring på det. Tanken (og forskningen) bak er at neurotransmitorene “henger seg opp” når man går med kroniske smerter lang tid, noe Abby har gjort, og dermed fortsetter å sende smertesignalser selv om hun i praksis ikke har, eller har mye mindre, vondt enn tidligere. Ved å kjøre på med høy dose tramadol (som er et morfinpreparat) kan transmitorene nullstilles og kun den reelle smerten vises, og den døyves forhåpentligvis av Zubrin.

Virker det ikke, så er det bare et lotteri for å finne noe som virker bedre enn Zubrin, og det vil jeg ikke utsette henne for.

Virker det, så får vi sommeren sammen.

Etter å ha studert og vurder opp og ned og i mente  siden mandag, så har jeg kommet til at Knøtt får sovne inn på torsdag. Tramadolen har ikke nok effekt slik det er nå, og nå holdes hun så mye i ro jeg klarer, uten å legge henne i bur 24 timer i døgnet. Jenta mi fortjener så uendelig mye mer enn det.

Det er så uvirkelig å skulle si farvel til Knøttis allerede nå. At vi skulle få så utrolig lite tid sammen. Jeg klarer ikke helt å fatte at hun skal bli borte nå. Regner med at  realiteten virkelig går opp for meg på torsdag. I dag har hun hatt en periodevis fin dag, ble overlykkelig da hun fant kongler ute på dagens første tissetur, og var så happy at hun holdt på å sprekke over å få løpe inn på jobb og bare være tulling før nattevakt. Det er et slikt liv jeg ønsker for snuppa mi, men et liv der hun kan gjøre sånt hele dagen, ikke i 5-10 minuttersintervaller etterfulgt av smerte…

Jeg håper jeg klarer å legge bort tankene nå, og bare kose meg med henne den siste uka vi har sammen. Vi skal ta det med ro i helga, og håpe på fint fotovær til uka sånn at vi kan få noen fine småturer som hun kan få løpe på og jeg kan knipse bilder. Man får aldri for mange bilder.

Ja, i slike situasjoner som dette så er det overhodet ikke morsomt å være hundeeier, ikke litt engang. Stopp verden, jeg vil av.

Opp og ned og frem og tilbake

Hadde første samling på instruktørkurset sist helg. Og jeg kan bare si med en gang at det var kjempemoro! Utrolig gøy og jeg ser frem til å lære masse. Desverre hadde jeg ikke med kamera, så får overlate til andre å legge ut bilder. Abby stortrivdes på kurs, men ble fryktelig dårlig etterpå. Fryktelig synd… Det inspirerer ikke akkurat til trening når hun trenger en uke på å hente seg inn igjen etter to dager med kurs. Men vi får da henge med så lenge vi kan.

Når det kommer til hvor lenge vi kan, så har jeg bestemt i samråd med vet. at Abby skal få en fin sommer, og så får hun sovne inn. Så vi setter alt, og litt til, på tilstrekkelig god smertebehandling slik at hun kan få en fin tid nå. Det virker som hun blir rimelig fort verre, jeg ser at hun begynner å reagere på flere ting og oppfører seg anderledes enn hun har gjort tidligere. Kortisonen hadde ikke ønsket effekt, så den har vi tatt henne av, og pr nå så står hun på 50mg zubrin og 50mg tramadol ved behov. Tramadolen blir hun sløv av, men den gjør jobben sin. Bruker litt tid på å slå inn, så jeg ser for meg at jeg kommer til å gi den før eller under langvarig aktivitet, slik at den oppnår full virkning når hun da skal slappe av etterpå. Eneste jeg ikke liker av det jeg ser til nå, er at det ser ut til å gå utover matlysten hennes.

I min store plan om at Abby skal få leve livet og kose seg virkelig den siste tiden vi har sammen, så må vi jo teste om medisiner funker. Og hva er vel bedre enn å stikke ut, bryte alt som heter båndtvang og la lille knøttis får lov til å være mongo i fri utfoldelse.

Vi har litt mye ører til tider:

Rar, uproporsjonert og langbeint. That’s my girl!

Morsk…

Lopper i blodet, så stå stille er oppskrytt

I all sin prakt

Go’bitjakten:

Easy does it…

Got ya!

Og sist men ikke minst, en ekte happy mongoknøtt

Nå sover hun søtt i sofaen, hun ble litt urolig etter turen så hun fikk en tramadol. Da slokner hun og sover leeenge når den begynner å virke. Så jeg skal teste ut om kanskje en halv kan være nok.