I går hadde vi besøk av Kristin som holder på med fysioterapiutdannelse på hund. Hun trengte “kunder” for praksis og vi sier ikke neitakk til både håndteringstrening og vurdering av ryggen til knøttis. Så da bar det avgårde for å møte Kristin. hun ble med oss hjem og vi plasserte oss på gulvet.
Abby er jo ikke kjent for å mislike folk, og Kristin var inget untak. Tror knøttis ble litt forelska, jeg. Etter litt herjing og leking så fikk Kristin roa henne nok til å få begynt å massere. Knøttis var ikke helt overbevist om at det var greit at hun skulle drive på å ta på ryggen og bakparten i starten, det kunne jo hende at hun var en forkledd kiropraktor som skulle lure seg til noen vonde knekk. Men etter en stund med deeeilig massasje på skuldre, nakke og bryst så var det helt greit. Som paparatzien jeg er, så måtte jeg jo knipse noen bilder.
Var morsomt å se hvor godt de likte hverandre. Jeg er jo vant til at folk syns Abby er et sjarmtroll, men alltid moro å få det bekrefta.
Så var det den evinnelige hjemmealenetreningen da. Det har gått så fint å gå på butikken og sånt nå, at jeg tok en liten råsjans i dag og stakk på posten og butikk var borte i ca 45 min. Kom hjem til hund som bjeffa da hun hørte fottrinna i gangen. *sukk* Riktignok er det litt rush i gangen sånn rett før kl ti, siden seniorsenteret i underetasjen åpner da, og diverse hjemmehjelper og sånt kommer omtrent da. Snakka såvidt med naboen i stad, han spurte om hun hadde vært alene for han hadde hørt henne i gangen. Men påstod at det ikke var så lenge hun hadde holdt på. Tror hva jeg vil om det, for de naboene mine har ikke akkurat superhørsel. Så da får jeg legge opp en ny strategi, og neste er å ha henne på badet. Uten bur i første omgang. Det virker som det er lyder som trigger henne nå, ikke det å være alene i seg selv, så da får jeg prøve badet. Da har hun en dør mellom seg og gangen, selv om ingen av dørene her er spesielt godt isolerte, så tar to dører mer enn en. Har bestilt diktafon på nett, og en liten radio til å ha der inne sånn at jeg får fulgt med på hvor mye hun bjeffer og hvor lenge. Radioen er for å dempe lyder fra gangen.
Funker ikke dette, så blir det å prøve bur på badet, og eventuelt soverommet, og så soverommet med bur. Hun trenger ikke kunne være alene i mange timer, men det hadde vært fryktelig greit om hun hadde takla noen få timer, sånn at jeg får gjort småting uten å skaffe pass til henne.
En annen ting er jo at frøkna lærer usansynlig kjapt. Og gjerne ikke helt det jeg hadde tenkt hun skulle lære. Vi driver med passeringstrening ved hjelp av klikker. Så i går hadde vi en heller lite vellykket passering av en labrador, hvor damen ødelegger ytterligere ved å rope til meg og fortelle meg at det er klikkertrening jeg driver med. Jaha? Visste jeg ikke det liksom? :p Jeg svarer med et smil da, men mumlet noe for meg selv om at hun godt kunne holdt kjeft. Andre damen på to dager som bare måååå kommentere det liksom. Men hvertfall, passeringen var ikke spesielt vellykket og vi fortsetter å gå. Så etter omtrent hundre meter klikker jeg igjen, bare for å forsterke at hun går fint, knøttis henter gobiten sin, og begynner og glane rundt og bjeffer på ALT som beveger seg! *flire* Har visst bomma ørlite med den der forsterkingen min. Begynne på nytt, ja… Det er lurt. :p
Knekkedamen skryter av ryggen hennes. Den begynner å bli veldig bra igjen. Så nå har vi time om fjorten dager, så jeg skal pushe frøkna endel og se om jeg får frem halting, gjør jeg ikke det så konkluderer vi med at hun er frisk og fin og avlyser timen og drar tilbake en eller annen gang i senere i år for å sjekke tilstanden. Jeg har også fått i “lekse” å trene henne i å godta bånd på venstre side av kroppen. Vi klarer ikke helt å finne ut om det er overfølsomhet eller om det bare er en fix idé frøkna har fått for seg, uansett, hun nekter å gå på høyre side av meg når hun er i bånd, hun freaker ut og blir helt rar om båndet henger ned på høyre side. Snodig.
