La meg presentere….

Lille frk. Bart:

For ja, en av disse svarte små bustetroll-to-be, skal bli min.

Det er et kull med seks valper, fordelt på tre hanner og tre tisper. Den ene tispa, skal bli mi. Hvem av dem det er, det vet jeg ikke enda. Det kommer helt an på hvordan de utvikler seg. Rasen er Riesen Schnauzer og oppdretter er Børge og Øyvind ved Riesen Artic i trondheim. Det er vel på høy tid at hun får en plass i bloggen her. Det er fire uker igjen til jeg drar for å hente henne og en uke igjen til jeg får besøke henne for første gang. Så jeg kan garantere bildespam etter besøket. Mer om kullet og bilder av foreldre finner du her.

Bartesnuppa blir realisering av en gammel drøm jeg har hatt. Forelsket meg i rasen for mange mange årsiden, men det har liksom alltid kommet noe i veien. Det er heller ikke til å legge skjul på at både størrelsen og pelsen har vært en medfaktorer på at rasen har blitt nedprioritert. Men de siste to åra har den kommet mer og mer frem fra underbevistheten og frem i lyset, og da Rexie takket for seg etter 12 fine år, så slo abstinensene etter et bartedyr inn for fult. Etter mye leting etter oppdrettere og linjer så fikk jeg da tips om Riesen Artic, planen var opprinnelig å vente til over jul igjen med valp, siden jeg syns Abby skulle få litt mer tid på seg til å modnes og sånt, før jeg dro inn en valp. Men da mistankene og senere den knusende beskjeden om Abbys diagnose kom, så snakket jeg igjen med Børge og sammen kom vi frem til at jeg skulle sette meg på liste på dette valpekullet, og skjebnen, eller hvem det nå var, ville det slik at det skulle bli født en liten søt sort tispevalp til meg, siste dagen i april. Så nå er det bare å vente.

Jeg har forøvrig vært en uke uten hund. Det er faktisk helt greit. Selvsagt veldig tomt og rart, men ellers greit. Jeg savner Abby like mye om jeg har en “fremmed” hund der, eller ikke. Misforstå meg rett, jeg satte veldig stor pris på å få låne både Tequila og Lita, jeg trengte det. Men det holdt med to uker. Nå er det på tide å begynne å glede seg til frk. bart kommer, og få litt orden på ting og tang.

Har også være på en ny instruktørkurssamling, forige helg. Det var veldig lærerikt. Litt stusselig uten hund, men det gikk forsåvidt greit. Hadde med meg kameraet så fikk knipsa et uanstendig antall bilder, og lånte et par andre hunder innimellom. Har ikke gått gjennom alle bildene, det har vært en travel uke, men noen har jeg da gått igjennom. Vi hadde strålende vær hele helga, litt vel mye lys til foto, men det ble da endel ok bilder uansett.

Kule lille Disney:

Eco venter på gobit etter vel uført oppgave:

En av de to utrolig flotte hvite gjeterhundene, husker desverre ikke hvem av dem som var hvem:

Enda ett:

Også Trofast da:

Freya trener på dummie:

Og jaggu fikk de det til også!

Odin tar seg en pause i skyggen:

Robin på sin side, hefter seg ikke med slike bagateller som sol, man kan da slappe av over alt:

Det får holde med kursbilder for dennegangen. Har mange flere, ligger noen flere på flickr og en haug jeg ikke har titta skikkelig igjennom enda.

De siste bildene…

Så teller jeg dagen da, i dagene “etter Knøttis”. Det er rart. Jeg tenker på henne hele tiden, i nesten alle situasjoner og lurer på eller smiler over hvordan hun ville reagert. Fikk endelig samlet meg til å lage side til henne her og titte gjennom de siste bildene. Har også endret litt på bloggen. Den kan jo ikke hete “Livet med Knøttis” lenger. “Livet uten Knøttis” blir liksom litt for sårt. Så da ble det enkelt og greit “Vakum”. Litt ambivalent Vakum. Vakumet fylles av sorgen over Abby frem til jeg klarer å se fremover og glede meg litt mer til valpen som kommer. For jada, det kommer en valp. Jeg er bare ikke helt klar til å overlate bloggen til den enda. Det kommer nok.

Mindre pjatt, mer bilder:

Ut i sola

I dag var det på tide å komme seg litt ut. Så Teq og jeg ble med Nina ut for å møte Riesenschnauzeren Marte og eier. Snuppene fikk bade og herje, mens vi “damene” stod å skravla. Tre jenter med alle bakgrunn innen ped ol. hadde veeeldig mye å skravle om, for å si det mildt.

Tror bildene får ta seg av referatet av turen (bildene er trykkbare for større versjon):

Marte i farta!

Søteste Marte:

Hund eller sjøuhyre?

Teq mener helt klart at lykken i livet er å bade:

og bade…

Marte på sin side ønsker seg litt svømmetrening:

Bøllefrø!

Mens Teq mener at man aldri får badet nok…

Så er Marte overbevist om at øvelse gjør mester…

Og så må man være litt søt innimellom all badingen

Mens Teq benytter siste mulighet til å hoppe uti igjen…

Snuppene storkosa seg, virkelig. Jeg stod på nippet til å løpe uti for å berge Teq et par ganger når det så ut som hun nesten fikk en kavende riesenschnauzer over seg, men jaggu hadde de greit kontrollen hele tiden. Flinkeste jentene det. Takk for turen! Ser frem til flere når bartedyra våre er kommet hjem.

Takk for alt, Knøttis…

Knøttis fikk fred i går. Hun fortjente det, men gjør det ikke mindre vondt for meg. Vi brukte dagen i går til å kose, slappe av sammen og leke i skogen, før vi ble henta og dro til nordstrand dyreklinikk. Der fikk jenta mi sovne inn på fanget mitt. Hun sovna fint og rolig i armene mine og jeg tror og håper hun følte seg trygg hele veien. Dette må være noe av det verste jeg har gjort som hundeeier… Vi fikk et år og en mnd. sammen, det er jo ingenting, mindre enn en tiendedel av et forventet hundeliv. Var så mye mer vi skulle gjort og opplevd sammen. Men jeg er likevel glad jeg fikk den tiden med henne. Hun var en gledesspreder av dimmensjoner. Lille rotta, gremlingen, rareste lille Knøttisen min. Hun blir aldri glemt…

Jeg skal lage en side til henne og, og se gjennom bilder, men kjenner at jeg trenger litt mer tid på meg. Utrolig nok klarte jeg å ringe agria i dag og spørre om en ting uten begynne å grine, bare nesten. Så alt skal være i orden med forskring. Det føles utrolig banalt å styre med det nå, penger – hva betyr det? Jeg får ikke Knøtta mi igjen uansett…

Jeg er utrolig overrasket og takknemlig over at folk bryr seg. Folk jeg ikke kjenner annet enn over nett, sender klemmer og gode ord. Det varmer utrolig! Dere vet hvem dere er, tusen takk, alle sammen.

Låner Tequila av Marianne. Hun klarer ikke fylle det enorme hullet i hjertet mitt, men hun klarer å fylle noe av tomheten i leiligheten og hun er en fin terapihund. Det var vondt å våkne uten Knøtt i dag, men Teq hoppa opp i senga mi og krølla seg godt sammen intil meg og gjorde starten på dagen litt mindre kjip og vond.

Løp og kos deg, Abby, hilse gjengen der oppe og lev smertefritt og fint. Vi møtes igjen…

Alt for mange tanker…

Det er vel ikke noe sjokk at det er mange forskjellige tanker som surrer rundt oppi hodet mitt om dagen. Jeg vurderer, analyserer, studerer, observerer, trykker, kjenner, stryker og titter på Knøttis til øya går i kryss og hodet bare spinner. For gjøre ting litt enklere for meg selv, så limer jeg inn det jeg skrev på abknforumet for noen dager siden, etter en lang samtale med Veterinær Zoe:

Etter en veldig lang og ærlig samtale med vet. så fant jeg ut at jeg prøver én ting til. Kun en. Det er høy, høy, høy dose av tramadol og holde snuppa i ro en uke, så kutte tramadolen og kun gå på zubrin i tre dager. Blir hun da veldig dårlig igjen, så har vi time torsdag 8. Da er det slutt.

Metoden er brukt mye på mennesker med kroniske smerter, jeg fikk en lang og teknisk forklaring på det. Tanken (og forskningen) bak er at neurotransmitorene “henger seg opp” når man går med kroniske smerter lang tid, noe Abby har gjort, og dermed fortsetter å sende smertesignalser selv om hun i praksis ikke har, eller har mye mindre, vondt enn tidligere. Ved å kjøre på med høy dose tramadol (som er et morfinpreparat) kan transmitorene nullstilles og kun den reelle smerten vises, og den døyves forhåpentligvis av Zubrin.

Virker det ikke, så er det bare et lotteri for å finne noe som virker bedre enn Zubrin, og det vil jeg ikke utsette henne for.

Virker det, så får vi sommeren sammen.

Etter å ha studert og vurder opp og ned og i mente  siden mandag, så har jeg kommet til at Knøtt får sovne inn på torsdag. Tramadolen har ikke nok effekt slik det er nå, og nå holdes hun så mye i ro jeg klarer, uten å legge henne i bur 24 timer i døgnet. Jenta mi fortjener så uendelig mye mer enn det.

Det er så uvirkelig å skulle si farvel til Knøttis allerede nå. At vi skulle få så utrolig lite tid sammen. Jeg klarer ikke helt å fatte at hun skal bli borte nå. Regner med at  realiteten virkelig går opp for meg på torsdag. I dag har hun hatt en periodevis fin dag, ble overlykkelig da hun fant kongler ute på dagens første tissetur, og var så happy at hun holdt på å sprekke over å få løpe inn på jobb og bare være tulling før nattevakt. Det er et slikt liv jeg ønsker for snuppa mi, men et liv der hun kan gjøre sånt hele dagen, ikke i 5-10 minuttersintervaller etterfulgt av smerte…

Jeg håper jeg klarer å legge bort tankene nå, og bare kose meg med henne den siste uka vi har sammen. Vi skal ta det med ro i helga, og håpe på fint fotovær til uka sånn at vi kan få noen fine småturer som hun kan få løpe på og jeg kan knipse bilder. Man får aldri for mange bilder.

Ja, i slike situasjoner som dette så er det overhodet ikke morsomt å være hundeeier, ikke litt engang. Stopp verden, jeg vil av.