Nytt familiemedlem og taxihelvete

Jeg er som kjent noe treg av meg til tider, så det har tatt tid før jeg har fått surret meg til å offentliggjøre at family’n har fått et nytt familiemedlem. Bror har blitt “pappa”!

La meg presentere; Truls:

Foto: Marit Lilleeng

Truls er omtrent like gal som han ser ut, blanding av hummer og kanari, med en god dose fuglehund, og 11mnd. gammel. Kommer fra dyrebeskyttelsen i ringeriket og skal da altså bo hos bror til han blir gammel og grå, eller spiser opp leiligheten og gir bror blødende mavesår. What ever comes first.

Truls er en fin fyr med masse energi, som bobler over av glede og koker litt inni hodet sitt til tider. Så stressmestring er noe de må jobbe med. Men utgangspunktet er absolutt det beste, den hunden er BARE glad. De starter treningen nå snart, med litt privattimer av Siri, så burde ting gå ganske smertefritt.

Bror har sett seg rundt etter hund lenge, og jeg har fått den hyggelige oppgaven med å guide han gjennom jungelen for å finne den “perfekte” hund til han. Det viste seg å være ganske vanskelig, siden han er lik meg og dermed aldri blir fornøyd. Så da jeg fikk høre om Truls, så tok vi sats og hoppa i det med begge beina. Marit og Kristine lekte privatsjåfører og henta han i hønefoss torsdag 12. juni, og tok han med til meg. Der fikk jeg overlevert en spinnvil sak, som ikke hadde hørt om hverken bakkekontakt eller tyngdekraft. Han spant rundt og herja med Bridie og Eddie. Men ti min etter at de hadde reist, så lå Truls og sløva i sofaen min, og så ut som han aldri hadde gjort annet:
Fredag 13. juni satte vi nesa mot Stavanger for å gi han til bror (og jeg skulle på kurs). Men siden det er meg vi snakker om, og da i tillegg fredag den 13. så kunne jo ikke det gå helt knirkefritt, det ville jo vært for enkelt. Jeg bestilte flybur som ble levert på torsdagen, bestilte så stort jeg kunne, for planen er jo at det skal passe til frk. bart når hun vokser til. Tanken på bur + Truls + bagasjen min + tbane og veien til banen, virket ikke så skrekkelig fristende, og bror sa han kunne sponse taxi på oss ned til oslo s.

Så kl 13.07 ringer jeg City Taxi, heretter omtalt som Taxihelvete, for å rekvirere en taxi som kunne plukke opp meg og Truls kl 16.00 utenfor blokka og eskortere oss vakkert ned til oslo s og flytoget. Kvart på fire pakker jeg bagen, stabler bur og koffert på bagasjetrallen, har truls i ene handa, veska over skuldra og burstabelen i andre og kommer meg ned og ut, sånn at Truls kunne få løfte på labben før vi dro. Satte meg på benken utenfor blokka for å vente på taxien. Tiden går. Jeg titter på klokka, 16.03. Puster fremdeles med magen og tenker at det bare er trafikk, så taxihelvete kommer sikkert straks. Klokken blir 16.07, jeg puster såvidt med magen enda, men begynner å bli ørlite stressa. 16.10 er det slutt på magepusting og jeg ringer for å høre hvor taxihelvete blir av. Jeg ringer, og samtalen går omtrent som følger:

Meg: “Hei, mitt navn er … …. jeg bestilte en taxi hos dere som skulle komme kl 16. men den er enda ikke kommet”

Taxihelvetemannen: “Nei, det stemmer, jeg får ikke tak i bil til deg.”

Meg: “Eh… hva? jeg har jo bestilt?”

Taxihelvetemannen: “Ja jeg vet, men jeg har prøvd i en halvtime nå, og det er ingen ledige.”

Meg: “Åh jammen herregud da, jeg skal rekke et fly!”

Taxihelvetemannen: “Beklager, det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg har søkt etter bil siden halv fire.”

Meg: “Jammen du må jo si i fra om sånt!!!” (Begynner å bli fryktelig stressa og fortvila her) “jeg skal rekke et fly! Hva skal jeg gjøre nå da?”

Taxihelvetemannen: “Nei, det vet jeg ikke. Jeg kan ikke gjøre noe.”

Jeg er hakket før jeg begynner å gråte og sier noe om å prøve noe annet og legger på. Ser på klokka og tenker at jeg får prøve å gå til t-banen da. Klokka er kvart over fire på en fredags ettermiddag, sjansen for å få tak i en annen taxi er null. Men sånn mest for synskyld prøver jeg å ringe både oslo og norges taxi. Men begge har eviglang kø på telefonen og klokka går.

Så jeg grabber tak i Truls med ene handa, og trillesaken med den andre og begynner å gå, kommer omtrent ned fra fortauskanten før tralla med buret velter, Truls skvetter og løper en runde rundt meg, og det kommer en bil. Får slept både bikkje og bagasje over veien og vurderer seriøst å bare sett meg ned og begynne å gråte. Det løser som kjent ingenting, så jeg ringer bror.

Meg: *rolig og avbalanert* “Hei, du, jeg har et problem”

Bror: Å?

Meg: *ikke rolig og avbalansert lenger* Taxien kommer ikke!

Bror: har du ringt for å etterlyse?

Meg: *ikke litt rolig og avbalansert engang, på nippet til å begynne å grine* Jaaa! men han sier bare at de ikke har noen!

Bror: Fa*n. men bestilte du ikke?

Meg: Jo! men han sier han ikke har noen… hva gjør jeg nå?

Bror: Få nr deres. Så kan du prøve å ringe de andre selskapene igjen.

Jeg ringer igjen og kommer gjennom på norgestaxi og treffer en hyggelig dame som desverre ikke kan gjøre annet enn å si at det tar minst en halvtime å få en taxi nå. Jeg takker og bukker for hjelpa og legger på, sender bror en sms om at jeg må gå til t-banen om jeg skal ha en sjans i havet om å rekke flyet. Bror ringer opp igjen og sier at det skal jeg bare drite i. Jeg skal stå stille for han har kjefta på taxihelvetemannen og han påstår han skal klare å fikse det. Får nr mitt og adressa og legger på. Ringer opp igjen etter noen minutter og sier at det kommer en taxi. Prater med han til taxihelvete kommer, og får roa meg ned litt.

Da det eeeendelig kommer en taxihelvetebil, så får vi stabla bur, meg og truls inn, og durer ned til oslo s. Det var alt annet enn vakkert, men mannen kunne kjøre! 17.05 får jeg slept både bur og hund inn på flytoget og klarer å puste litt igjen. 18.03 er Truls, bur og tralle sjekket inn og jeg kan gå gjennom sikkerhetskontrollen, finne en koisk, kjøpe meg noe mat og drikke og sette meg ned og innse at jeg rekker flyet med god margin. Takket de høyere makter for at jeg tviholder på å alltid ha GODT med tid.

Møtte bare hyggelige folk både på flytoget og gardermoen, tror det stod STRESSA med store bokstaver i panna mi, og alle var skrekkelig snille og hjelpsome. Truls oppførte seg eksemplarisk, flyplass var kjempestas syns han, for han fikk kline med vekteren som skulle guide han til flyet, så da var han happy camper. Vandret vakkert inn i buret sitt og sa ikke et pip da han ble trilla avgårde.

Vi ankom sola flyplass uten mer trøbbel, og da jeg så buret kom ut fra ene ingangen, godt bevoktet av to morske vektere, så steama jeg bort i høyt tempo for å sjekke at alt stod bra til med bikkja. Vekterne så på meg, så på buret, så på meg igjen og spurte morskt “er det din?” “Ja” sier jeg, og da hørte Truls meg og begynte å logre så det var hakket før hele buret tippa. Goingen det. Vekterne gliste bredt og slutta å være morske, gitt.

Moralen er:

1. Ikke bruk citytaxi om du forventer å få taxien du har bestilt

2. Ikke reis på fredag den 13.

3. Storebrødre fikser virkelig alt

4. Man kan virkelig ikke ha for god tid.

Ja, sånn omtrent det. Må legge til at taximannen som omsider kom (det var ikke han som laget krøll) var veldig hyggelig og kjørte som en helt for at jeg skulle rekke ting. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen under samtalen mellom bror og taxihelvetemannen, for så sinna tror jeg ikke jeg har hørt bror før. Men han var tydeligvis sivilisert og “fin” sånn at taxihelvetemannen ikke hadde noe å ta han på.

Trulser’n er fremdeles en fin fyr, bror virker veldig fornøyd og lurer litt på hvor monsteret han ble forespeilet, ble av. For Truls er virkelig en fin hund, ja; han er aktiv, og unghund, og hanhund, og mangler trening og alt som er, men han er sosial og trygg. Så nå gleder jeg meg til å få se han igjen i august, og til frk. bart er gammel nok til å få leke og herje med han.

Det kommer flere bartebilder en av dagene, og snaaaaart er hun min.