Gratulere med dagen Kahlo!

Tenk, lille snuppa mi har blitt et helt år. Hurra!

Dagen har foreløpt uten de helt store hendelser. Litt rusling i nabolaget og masse gobitspising. Kahlo har gjort sin samfunnsplikt, mener hun, nemlig å skremme en flokk med tenåringsgutter. Jeg er ikke helt enig i hennes syn på ungdommer, men helt ærlig – noen ganger må jeg flire litt. Hvertfall i slike situasjoner som dette. Kahlo ser dem komme, vi rusler på gressen 20 meter fra der de kommer – og de går ikke rett mot oss, men skrått forbi på god avstand, Kahlo mener med en gang at de er fa’lige, men sier ingenting. Så begynner en av dem å plystre – k ser på dem, fyren plystrer mer på henne, hun sier “voff?” lavt. Da skjer jo det som veldig ofte skjer med slike, en av dem bjeffer tilbake – en til kaster seg med – og nå, NÅ er Kahlo HELT overbevist om at disse fæle greiene skal ta mamman hennes, minst! Så hun kaster seg frem i båndet, finner stemmen hele nede fra mellomgulvet og forteller dem at de kan til ****** se til å dra seg vekk! Og det fortere enn fortest! Og hva skjer? Jo, alle minus en av guttene, hyler som jenter og løper det de kan. Sistemann holder på å le seg fillete mens han roper til meg “slipp den” Vær så snill, slipp den! Bare to minutter!” Det var en veldig stolt K som travet vakkert ved min side videre og mente at nå hadde hun da vært riktig så flink og jaget vekk faren. *flire* Jeg er vel ikke heeeelt enig, men man må jo le litt.

Full oppsumering av livet hennes får jeg ta når det er på dagen ett år siden jeg hentet henne. Vi har hatt våre oppturer og nedturer – men alt i alt er jeg superfornøyd med hunden min! Og nå skjer det ting her, som jeg ikke vil jinxe ved å fortelle om det i bloggen helt enda, men følg med!

Slenger inn en stoooor gratulasjon til de andre i D-kullet fra Riesen Artic. Lykke til videre!

26 kg hormoner

Det føles hvertfall sånn. Kahlo gir seg ikke med maset om valper, graving og stressing. Så da tok vi turen til vet. Satte henne på vekta, og den stoppet sånn ca på 26 kg. Lille flisa mi. Fikk nå hvertfall resept på Galastop som vi skal prøve og se om det kan roe ned hormonene. I morgen skal vi en tur til fysioterapaut som skal se om hun kan hjelpe mot feilbelastning og vondtene i beina, og resept på rimadyl ligger i lommen min, så hun skal få en kur med det og, for å få bort betennelse i beina igjen.

Nå ligger hun og sover som en stein på gulvet, det tar på å stresse som et helt lite mareritt på både t-baner og venterom. På veien hjem fra t-banen fikk hun tauleka si og avreagerte med den. Endelig ser hun noe som minner om litt avslappet ut.

Få litt orden på galskapen så vi kan nyte våren sammen. Første våren på lenge jeg kan nyte uten å nyse, klø og føle at verden er skikkelig teit. Jeg har endelig fått allergitabeletter som virker skikkelig på meg.

Pelsstellet holder vi på med enda, dusjet henne skikkelig på mandag, i går klippet vi bein, og en vakker dag moter vi oss opp til å hilse på klippemaskina igjen for å ta hode, hals og bakspeil. Nye bilder kommer når det er gjort.

Kahlo har blitt “mamma”!

Yep, hun er hvertfall skrekkelig overbevist om det selv. Særlig på nattestid. I natt ble jeg vekka 2 ganger av en pipende Kahlo som mente at det var min tur til å passe bebisene og stod med en av “valpene” i munnen. Så pr i dag består kullet av 3 stk valper. Hvem faren er, er jaggu ikke godt å si, for dette kullet er ikke særlig gjevnt.

Her er den stolte mamman med hele “kullet”:

Somsagt, ikke særlig gjevnt kull, og hun har en forkjærlighet for den lille brune:

Eeeer de ikke søte?

Så, tilfelle noen ikke har skjønt det, så lider den Sorte Damen under inbildt svangerskap. Passer bra med tiden etter løpetid, hun fikk løpetid 4. februar. Jeg har hatt inbildt på tisper tidligere – men frem til nå har det ikke vært noe annet enn melk og litt utilpasshet – aldri fantasivalper. Valpene er ryddet bort, plassert oppå kjøleskapet – så håper jeg det ikke finnes noe mer hun kan adoptere i løpet av natta. Tenkte å prøve bringebærblader på henne til neste løpetid og se om det hjelper. Skrekkelig slitsomt både for meg og henne, om hun skal ha det sånn som dette etter hver løpetid.

… gjør ting hun ikke kan…

Det har vært tilnavnet på msn’en min i store deler av ettermiddag og kveld. Og grunnen er ganske enkel – jeg har begått pelstell. Lille lurv trengte sommerfrisyern sin, og da jeg fikk en plutselig inskytelse med energi og tiltakslyst så fikk alt annet ligge og Kahlo ble vakkert plassert på bordet.

For en gangs skyld husket jeg å ta bilder før jeg starta:

Etter omtrent tre timer med napping av dekkpels, uten å rake ull så sa jeg meg ferdig for kvelden og gjorde noen forsøk på å ta oppstillingsbilde av henne. Hah! Ja, for det er enkelt, når man 1: er alene 2: aldri har trent oppstilling 3: dårlig lys. Men vi prøvde da:

Full av talkum, ikke fjernet ull, ikke børstet og ikke klippet – men forskjellen burde være tydelig nok likevel. Og er den ikke det, så kan jeg gjerne ta bilde av all pelsen som er nappet av, sånn tilfelle noen betviler arbeidet mitt. *flire*

Hun skal rakes ull av, børstes og klippes så hun får ordentlig schnauzerlook igjen, men vi er i det minste på vei.

Thats all, folks.

Ut av sk… eh, opp på skapet!

Nei, jeg har ikke kommet ut av skapet på noen som helst måte – tror i grunnen ikke jeg befinner meg i noe skap, men det er en helt annen diskusjon. Jeg har nemlig sett meg lei av at bildene mine ligger på pcen og jeg aldri ser på dem. Joda, jeg har dem på flickr også – og en brøkdel havner på diverse forum eller i bloggen her – men JEG ser dem jo ikke da. Ja, klart, jeg kan få dem fremkalt i fotobutikker og rammet dem inn, men det er både omstendelig og dyrt, og jeg blir sjelden fornøyd med resultatet. Og det er grenser for hvor mange bilder man kan ha på veggene. Rammer koster også penger.

Såh, da tager man tre stk. store hvite skyvedører på en diger skyvedørsgarderobe, printer (i dette tilfellet et billig HP fargeprinter som jeg fikk med på kjøp av stasjonær pc for en hel liten evighet siden) fotopapir, blekk til overnevnte printer, papirkniv, underlag til å skjære på, masse tålmodighet, tape og et lass med bilder. Og så tar man, ironisk nok, et bilde av hele sulamitten og slenger opp her:

Må vel for oppriktighetens skyld, nevne at de største fargebildene av Abby og Aro er fremkalt av en eller annen fotobutikk, og det er noen små bilder innimellom der som er fremkaldt etter vanlig 35mm film. Men resten er faktisk printern sin fortjeneste – og med spinndyrt fotopapir så ble faktisk resultatet så bra at 7 av bildene fikk en hedersplass i stua i bilderemsesak fra Ikea. Har en til av dem som skal fylles opp når jeg har fått tak i mer blekk og papir.

Om det tilslutt blir billigere å bare fremkalle de bildene som fortjener en plass på veggen, er jeg ikke i tvil om – hverken blekk eller papir er spesielt billig. Men er litt moro å kunne skrive ut hva jeg vil, når jeg vil, og henge opp på skapet så jeg kan få se det.