Så var det vel strengt tatt på høy tid å blogge litt igjen?
Hva har skjedd siden sist? Tja. Vi har hatt besøk av bror og truls i en drøy uke. Truls lekte med Kahlo og bror lekte med taket på stallen. Jeg fikk gjort litt nødvendig handling, og vips hadde jeg hyller både på bad, kjøkken og kontor/gjesterom/hunderom – samt et digert garderobeskp på kontoret. En svipptur innom dyrebutikken på senteret resulterte i at jeg fikk tak i nye innbyggere til akvaret mitt. Så da flyttet 5 siamesiske algeetere og to ancistrus SP oppdrettsvariant inn i karet.
De er ikke så enkle å få bilder av, men her er hvertfall et av Fridulf, ene Anc’en. Kjønn er ukjent enn så lenge så da ble navnet Fridulf.
Det kommer noen prikkebartemaller også kjent som L107 som skal bo der også.
Truls og Kahlo tilbragte endel tid sammen, og hva er vel mer naturlig enn å ta bilder av dem?
Yep, han er litt gal
Veldig viktig å finne ut hvem som er størst i kjeften:
Å dele er en dyd:
Kahlo på musejakt:
Skal.Ta.Musa.
Hun fikk ikke tak i den, men søteste snusern uansett:
Truls er pen han og da:
Må ha med noen hestebilder også.
Det vakreste tykkedyret i hele verden:
Sjefen og Tømmerstokken i farta:
Adrian har også blitt endel av flokken på gården. Etter litt problemer mellom han og Tømmerstokken, så har det nå gått seg finfint til:
Beinrangelet Hex:
Her ikledd fine superheltmaska si. Lang komplisert historie som fort kunne fått en helt annen utgang for godgutten. Jeg kom ned søndagskvelden 16. august for å fore og bytte dekken på Hex og Adrian. Tok dem inn og så at noe er galt med Hex. For på høyre side av ansiktet, noen cm under øyet akkurat på kinnbeinet så hadde han en diiiger gul byll. Jeg fikk litt noia og sendte melding til sjefen, etterfulgt av bilder, og vi kom frem til at vet. måtte se på han. Ringete vet. hun kom opp og titta på han, sjekka at han ikke hadde feber, rensa, gav han antibiotika og smertestillende. Hun ba oss dra for å gå han røntga, hun frykta at det kunne være en tannbyll som gikk ut av kinnet. Noe som ikke ville vært en god ting. Ikke i det heletatt. Dagen etter fikk vi time på momarken for røntgen. Bror var en engel og lekte kennelansatt og levrte ut hund for oss, mens jeg og sjefen dura avgårde for å finne ut hva som var galt med Hexemann.
Vel fremme på momarken ble han sjekket opp og ned og i mente. Vet. fant ikke noe i munnen hans, men kunne ikke utelukke at en tann var problemet. Røntgen ble tatt uten noe mer konkluderende resultater. Han fikk en ny, skikkelig, tannrasp, og etter å ha gått ut det verste av bedøvelsen så var det å sette nesa hjemover. Med oss hadde vi en haug med antibiotika, smertestillende, saltvann, sprøyter og oppskrift på hvordan rense og stelle såret etter alle kunstens regler.
Heldigvis så viste det seg at problemet ikke stammet fra ei tann. Og akkurat hva som forårsaket det er fremdeles uvisst, men vi mistenker vel at tannraspen gangen før, ikke ble gjort helt slik den skulle… Uansett – Hex er stelt, dyttet medisiner i, blitt pillet på sår, spylt med saltvann etter alle kunsens regler – og nå er det kun to bittebitte små sår igjen av den digre gule byllen. Hurra!
Sakte men sikkert får vi han også opp i vekt, så en dag om ikke så veldig lenge blir han nok den fine flotte hesten vi ser i personligheten hans.
