Alt for mange tanker…

Det er vel ikke noe sjokk at det er mange forskjellige tanker som surrer rundt oppi hodet mitt om dagen. Jeg vurderer, analyserer, studerer, observerer, trykker, kjenner, stryker og titter på Knøttis til øya går i kryss og hodet bare spinner. For gjøre ting litt enklere for meg selv, så limer jeg inn det jeg skrev på abknforumet for noen dager siden, etter en lang samtale med Veterinær Zoe:

Etter en veldig lang og ærlig samtale med vet. så fant jeg ut at jeg prøver én ting til. Kun en. Det er høy, høy, høy dose av tramadol og holde snuppa i ro en uke, så kutte tramadolen og kun gå på zubrin i tre dager. Blir hun da veldig dårlig igjen, så har vi time torsdag 8. Da er det slutt.

Metoden er brukt mye på mennesker med kroniske smerter, jeg fikk en lang og teknisk forklaring på det. Tanken (og forskningen) bak er at neurotransmitorene «henger seg opp» når man går med kroniske smerter lang tid, noe Abby har gjort, og dermed fortsetter å sende smertesignalser selv om hun i praksis ikke har, eller har mye mindre, vondt enn tidligere. Ved å kjøre på med høy dose tramadol (som er et morfinpreparat) kan transmitorene nullstilles og kun den reelle smerten vises, og den døyves forhåpentligvis av Zubrin.

Virker det ikke, så er det bare et lotteri for å finne noe som virker bedre enn Zubrin, og det vil jeg ikke utsette henne for.

Virker det, så får vi sommeren sammen.

Etter å ha studert og vurder opp og ned og i mente  siden mandag, så har jeg kommet til at Knøtt får sovne inn på torsdag. Tramadolen har ikke nok effekt slik det er nå, og nå holdes hun så mye i ro jeg klarer, uten å legge henne i bur 24 timer i døgnet. Jenta mi fortjener så uendelig mye mer enn det.

Det er så uvirkelig å skulle si farvel til Knøttis allerede nå. At vi skulle få så utrolig lite tid sammen. Jeg klarer ikke helt å fatte at hun skal bli borte nå. Regner med at  realiteten virkelig går opp for meg på torsdag. I dag har hun hatt en periodevis fin dag, ble overlykkelig da hun fant kongler ute på dagens første tissetur, og var så happy at hun holdt på å sprekke over å få løpe inn på jobb og bare være tulling før nattevakt. Det er et slikt liv jeg ønsker for snuppa mi, men et liv der hun kan gjøre sånt hele dagen, ikke i 5-10 minuttersintervaller etterfulgt av smerte…

Jeg håper jeg klarer å legge bort tankene nå, og bare kose meg med henne den siste uka vi har sammen. Vi skal ta det med ro i helga, og håpe på fint fotovær til uka sånn at vi kan få noen fine småturer som hun kan få løpe på og jeg kan knipse bilder. Man får aldri for mange bilder.

Ja, i slike situasjoner som dette så er det overhodet ikke morsomt å være hundeeier, ikke litt engang. Stopp verden, jeg vil av.