Takk for alt, Knøttis…

Knøttis fikk fred i går. Hun fortjente det, men gjør det ikke mindre vondt for meg. Vi brukte dagen i går til å kose, slappe av sammen og leke i skogen, før vi ble henta og dro til nordstrand dyreklinikk. Der fikk jenta mi sovne inn på fanget mitt. Hun sovna fint og rolig i armene mine og jeg tror og håper hun følte seg trygg hele veien. Dette må være noe av det verste jeg har gjort som hundeeier… Vi fikk et år og en mnd. sammen, det er jo ingenting, mindre enn en tiendedel av et forventet hundeliv. Var så mye mer vi skulle gjort og opplevd sammen. Men jeg er likevel glad jeg fikk den tiden med henne. Hun var en gledesspreder av dimmensjoner. Lille rotta, gremlingen, rareste lille Knøttisen min. Hun blir aldri glemt…

Jeg skal lage en side til henne og, og se gjennom bilder, men kjenner at jeg trenger litt mer tid på meg. Utrolig nok klarte jeg å ringe agria i dag og spørre om en ting uten begynne å grine, bare nesten. Så alt skal være i orden med forskring. Det føles utrolig banalt å styre med det nå, penger – hva betyr det? Jeg får ikke Knøtta mi igjen uansett…

Jeg er utrolig overrasket og takknemlig over at folk bryr seg. Folk jeg ikke kjenner annet enn over nett, sender klemmer og gode ord. Det varmer utrolig! Dere vet hvem dere er, tusen takk, alle sammen.

Låner Tequila av Marianne. Hun klarer ikke fylle det enorme hullet i hjertet mitt, men hun klarer å fylle noe av tomheten i leiligheten og hun er en fin terapihund. Det var vondt å våkne uten Knøtt i dag, men Teq hoppa opp i senga mi og krølla seg godt sammen intil meg og gjorde starten på dagen litt mindre kjip og vond.

Løp og kos deg, Abby, hilse gjengen der oppe og lev smertefritt og fint. Vi møtes igjen…