Jeg vil ikke blogge…

Jeg har overhodet ikke lyst til å blogge for tiden. Men jeg gjør et lite untak nå i natt. Desverre så ser jeg ikke noe bedring på Abby enda, hun ser slapp og pjusk, og har fremdeles veldig vondt i ryggen og nakken. Jeg lurer på om mye av slappheten kommer fra kortisonen, det må jeg huske å spørre Cecilie om på mandag. Hvordan dette kommer til å ende, eventuelt når, er det ingen som kan svare på helt enda… Jeg håper at Cecilie har noen lure trix i ermet på mandag, som kan gi meg nytt håp om at knøttis skal få bli gammel og grå hos meg, har hun ikke det, så er det ikke så mye håp igjen. Hun kan ikke gå slik…

Neste helg begynner jeg på instruktørkurs hos siddis hundeskole, etter planen hvertfall, men Abby er strengt tatt ikke i form til å trene en hel helg, så jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Kanskje låne meg en hund og spørre om bror kan være barnevakt for Abby de timene kurset varer. Får høre med sjefen sjøl, hva han syns.

Pusler med tanken på å lage en side om syringomyelia, og titter litt på domener og sånt, jeg er jo helt grønn på koding og i grunnen laging av websider, men jeg skal vel klare å få til noe vel. Jeg må bare tenke litt mer på det og få samla inn alle kilder og helst få oversatt endel av stoffet. Mye av det står på ganske tungt fagspråk. Vi får se hva som skjer.

Sykdom og mer sykdom

Det har vært stille her en stund nå. Det har sine grunner. Jeg skrev om syringomyeli i forige bloggen min, og min mistanke om at det kunne være noe sånt på Abby. Desverre viser det seg at jeg har rett. Jeg får kanskje starte med starten her;

Rett før påske ringte jeg og bestilte time for vaksine og sjekk av ryggen til Knøttis. Jeg har gått en stund og sett symptomer og at knøtt har vondt, men ikke helt villet inrømme det. Men nå måtte jeg få gjort noe. Bestilte time til onsdagen etter påske. Kvelden før ble jo selvsagt Knøttis kjempedårlig i magen og hele natta gikk med til å kaste opp og løpe ut på do. Ringte Cecilie et par timer før vi dro og sa at jeg kom med en veldig pjusk liten hund. Da vi kom ble hun satt på vekta og den viste 3,0 kg. Det vil si et vektap på 0,5 kg på et døgn. Så hun ble det tatt blodprøver av og så lagt rett på drypp og der lå hun i nesten tre timer. Prøvene viste heldigvis bare en kraftig infeksjon, etter diverse skrekkhistorier så var det godt å få utelukket at hun hadde spist noe som hadde satt seg fast.

Da knøttis begynte å bli hund igjen, ikke bare et skjelett med hud på, så ble hun satt på bordet for sjekk. Cecilie bekrefta mine mistanker om vond nakke og rygg, og jeg fortalte hva jeg har gått å tenkt på lenge. Enden på visa ble at vi fikk henvisning til MR på jeløy dyreklinikk.

Vi fikk time torsdag 3. april kl ti. Og JR stilte opp som sjåfør. Vi troppa opp, knøtt ble sjekka opp og ned og i mente, så dopa ned og vi ble sendt avgårde, siden MR tar laang tid. Da vi kom tilbake igjen fikk jeg en fryktelig pjusk liten hund i armene, hun hadde kasta opp under anestesien og var virkelig ikke pigg. Så fikk vi sitte med henne i et rolig rom til veterinæren hadde tid til å prate med oss. Resultatet viste en mild grad av syringomyelig uten væskeansamling og degenerering i ryggen over L5 og L6. Han kaldte degenereringen en miniprolaps, ikke en skikkelig prolaps.

Jeg kjenner jo veldig godt til syrngomyeli fra før av, så jeg ble fryktelig lei meg. Veterinæren mente at jeg ikke skulle se så svart på det, for hun kunne antakeligvis leve med dette i mange år, det trengte ikke å bli verre. Miniprolapsen vil forhåpentligvis bli helt bra av kortison. Men, som jeg etter mye om og men fikk fortalt så har ikke Abby det bra nå. Hun har mye vondt, vil ikke på tur, men er en aktiv liten sak, så hun MÅ få bevege seg og løpe og være mongo for å ha et bra liv. Og slik jeg ser henne nå, så er hun mye verre enn det Rikke var på hennes alder, så jeg mistenker at det kommer til å utvikle seg. Syringomyeli gjør gjerne det.

Enden på visa ble at jeg fikk med resept på kortison, som vi starta på i går, og så er det bare å vente og se. Kortisonen vil nok fikse det som er bak i ryggen, og ta endel smerter, men kortison betyr også bivirkninger og forkortet levetid. Håpet er at syringomyelien IKKE utvikler seg, og at den lille kroppen kan fungere fint på minimumsdose av kortison i mange, mange, mange, år fremover.

Abby er den første griffonen i norge som har fått diagnosen, så vidt jeg vet. Og det er diagnostisert en til i sverige, lille Abbe til Charlotte. Abbe fikk sovne inn nå nylig. 😦 Det virker som oppdrettere, både her og nedover i europa begynner å få øynene opp for denne j**** sykdomen. Hvor mange griffons som har sykdomen i større eller mindre grad som ikke blir diagnostisert er umulig å si, så jeg bare håper alt jeg kan på at griffonmiljøet tar det mer alvorlig enn cavaliermiljøet har gjort.

Aller sist vil jeg bare gjøre det helt klart at dette bare er ren uflaks. Det var ingen, overhodet, som kunne forutse at Abby skulle ha dette. Man kan ikke ta forhåndsregler mot ting man faktisk ikke vet at finnes på linjene og knapt på rasen når parrinen skjer. Det går ikke. Jeg ville selvsagt ikke byttet bort Abby for alt i verden, hun er en utrolig herlig liten skapning, og en bedre hund enn en frisk Abby kunne jeg aldri drømt om engang. Abby er min lille øyensten, jeg vil virkelig ikke miste henne. Men, jeg er realistisk, og har bestemt meg for at Abby aldri skal måtte gå gjennom samme smertehelvete som Rikke måtte. No way. Nå har jeg sjansen til å forhindre det. Så den dagen jeg ser at kortisonen ikke gjør jobben sin, eller bivirkningene av den går utover livskaliteten så får verdens beste lille Abby sovne stille inn, og jeg får ta sorgen, igjen…