Aro er syk, veldig syk…

Vi hadde en liten opptur etter at vi begynte på kortison, hadde en ganske lang tur med han hvor han var med og gikk foran meg nesten hele veien og subba lite. Prøvde å kutte ned på smertestillende på han, og uvisst av hvilken grunn så ble han med ett mye dårligere igjen. Begynte å subbe, ble sur, sliten, stressa og enda tynnere. Noe som teoretisk sett ikke burde være mulig.

Cecilie ville se på han så var en tur der i dag for sjekk. Nå veier han 20 kg… Det vil si at han har gått ned ytterligere to kg siden sist jeg veide han… Han har rett og slett ikke muskler igjen. Hadde han med på lunsj med Mari og Töddel først i dag, så jeg fikk prata masse med Mari og sortert litt tanker før jeg dro ut. Jeg ba om en ærlig mening fra Mari og hun var ganske klar på det. Så da jeg kom til Cecilie og hun fikk sett på han og trykka og klemt og blitt litt sjokka over hvor mye han hadde mista av de allerede ikkeeksisterende musklene så fikk jeg sagt det jeg ville ha frem. Nemlig at dette ikke er holdbart. På en skala fra 1- 10 så er Aro nå på en 2’er. Det er ikke et liv for en hund som mest i verden vil leke og være tulling…

Cecilie, som den evige optimist, nevnte igjen at vi kunne ta en muskelbiopsi, men er det den andre sykdomen hun tenker på, en genetisk sykdom som collie og sheltie er disponert for, så vil jeg bare få beskjed om at det ikke er noe mer å gjøre. Så jeg ser ikke vitsen med det… og det tar tid å få svar på biopsi, det krever narkose for å ta den og for å ikke snakke om et ganske trivielt problem som – hvilken muskel skal den taes fra? Den tas normalt fra en muskel i hodet, men der den muskelen skulle vært, er det nå bare et søkk i hodet hans…

Så vi gjør ett siste krampeforsøk med kortison, pøser på med støtdose på 40mg – dvs 2mg pr kg kroppsvekt – noe som er MYE. Tåler han bivirkningene som kommer så lar vi han gå på det i en uke. Hjelper ikke det så er jeg nødt til å si stopp.

Det er helt jævlig å skulle ta en slik avgjørelse igjen, og denne gangen uten en klar diagnose… Stort sett alle prøver er «normale» mer eller mindre, men alle kan jo se at bikkja er syk. Men han er jo godgutten min, løvetannhunden som klarte seg mot alle odds, også skal han tape i en alder av fire år mot en sykdom vi ikke vet hva er… Det er så urettferdig!

Løpetid, tenner, tanker og planer

Tiden går og jeg har ikke noe fornuftig å skrive. Men jeg får gjøre et oppdateringsforsøk her igjen.

Abby har nå blitt over 7 mnd. Veier 3,6 kg. Er akkurat ferdig med løpetid, har trekt en hjørnetann og har begynt å være alene hjemme. Løpetiden var et kapittel for seg selv. De første dagene blødde hun helt forferdelig mye og syns det hele var ganske teit. Prøvde å ha truse på henne men det var tortur i følge henne, så hun ble pent nødt til å lære seg å ligge i bur om natta. Det gikk overraskende greit, litt knirking og sutring i starten og klar beskjed om at «Nuh! Er jeg våken og dagen kan begynne.» om morgenen. Men ellers ikkeno styr.

Til tross for drittvær stort sett i hele sommer, så har vi da fått kost oss litt i sola:

Tenner er et kapittel for seg selv, er typisk for miniatyrhunder at ikke alle fire hjørnetennene faller ut av seg selv, og her satt dem som støpt ganske lenge. En falt ut rett før vi etter planen skulle trekke alle fire, så da utsatte vi det litt igjen. Så gikk det noen dager så forsvant en til, men de to andre satt fast. Omsider ramlet en tredje ut under lek. Da tenkte jeg at nåååå måtte vel den siste også ramle ut, men neida. Ingen planer. Ikke litt engang. Så på tirsdag ble knøtta langt i narkose og tannen ble tatt ut. Bort med den. Alt gikk etter planen, det var litt betennelse å spore så hun går på antibiotika noen dager nå. Ellers så var blodprøver helt i orden. Hun hadde fortalt hele klinikken høyt og tydelig at hun syns ikkeno om å måtte ligge alene i kuvøsen og at verden ikke er riktig skrudd sammen så lenge hun ikke får all oppmerksomheten og kan sitte på fanget. :p Så jeg fikk en telefon om at knøtta var våken og burde hentes så fort jeg hadde mulighet, det skal nevnes at jeg var på jobb og rakk ikke bort før det var gått i overkant av en og en halv time. *flire* Sånt skjer…

Hjemmealenedelen blir et spennende prosjekt å følge. Jeg har bytta litt jobb, og siden ting sjelden går helt etter planen i mitt liv, så kunne det jo ikke gjøre det nå heller. Jeg skulle egentlig jobbe 40% i barnehagen, og 48 timer i mnd som avlaster. Men da jeg kom tuslende på torsdag for å møte støttepedagogen jeg skal jobbe sammen med, så var hun blitt sykemeldt. Og vips så måtte ting omorganiseres. Så på mandag begynte jeg på jobb med 30 arbeidstimer til rådighet. Har heldigvis ikke blitt så lange dager at jeg har brukt timene, men dette innebar jo at hundene måtte være alene flere timer, hver dag. I dag spurte fagsenteret veldig pent om jeg kunne tenke meg å jobbe like mye neste uke, siden pedagogen fremdeles er sykemeldt, og jeg kan jo som kjent ikke si nei. Så da blir det ekstra jobbing til uka og.

Så til hundene, på mandag var det ikke så mange timene jeg var borte, så det tok de fint. Tirsdag leverte jeg Abby hos vet, så hun var ikke alene. På onsdag hadde de hatt fest i søppelposen mens jeg var borte og Abby hadde gjort et iherdig forsøk på å demontere en toalettrull. På torsdag hørte jeg hun begynteå pipe da jeg begynte å låse opp ytterste døra, men de hadde tydeligvis ikke funnet på noe pøbelskap. I dag hadde knøtta tissa i senga mi, til tross for barikadering med kompostgrind. Det må nok barikaderes mer og legges ut aviser tenker jeg. Min feil, siden hun fikk mat sent i går, så selv om hun var ute før jeg gikk så holdt tydeligvis ikke det. Så det blir fryktelig spennende å se hvordan hun takler det til uka. I verste fall så jobber jeg seks timer til dagen, og da blir det fort nesten 8 timer alene. Til mitt forsvar skal det sies at jeg foreløpig koooooser meg på jobb, så det stikker bare litt i hjertet når jeg må gå fra dem. Hyggelige kollegaer og herlige unger. Helt supert. Vennligst ikke siter meg på det når jeg ligger flat med influensa eller noe sånt senere. :p

Ellers så ser det jaggu meg ut som vi skal flytte. Det er litt skummelt det. Spesielt siden vi skal flytte i blokk. I 10. etasje av alle ting. Heldigvis så er det en god del som må fikses og ordnes i nye leilighten så jeg har en overlappingstid på omtrent tre mnd. den tiden skal brukes på å rydde ut av den nye, vaske og fjerne røyklukt, flytte flyttelass, gå seg vill i turområdene og få hundene trygge på leiligheten og ikke minst finne ut om vi blir kasta ut om hundene sier voff fire ganger til dagen. Time will show. Heldigvis så leier vi bare, så går det ikke så er det ikke verre enn å flytte. Leiligheten her må sies opp og ryddes og vaskes utav. Så jeg tror ikke jeg kommer til å få tid til å kjede meg i høst. :p

Bare for å passe på at jeg har enda mer å drive med i høst, så begynner det å krible og klø i treningsnerva mi. Knøtt trenger desperat trening i å ikke gnelder på andre hunder og generelt trening. Jeg har veldig lyst til å forsøke blodspor med henne (og aro) og gå på grunnferdighetskurs i løpet av høsten. Den nye leilighten har massevis av turområder i gåavstand, så da blir det lite gåing på asfalt, noe vi alle tre har godt av.

Aro er syk, vi vet enda ikke helt hva som er galt, så han går på kortison, hjelper det så snakker vi autoimunt her. Det er jo selvsagt aldri noen god nyhet, men det kan bety at han får en fin tid fremover på kortison hvor vi klarer å holde livskvaliteten hans på et akseptabelt nivå. Han er ganske langt unna det nivået enda, men jeg må gi han litt mer tid. Han har blitt fryktelig tynn igjen og mista masse muskler. Det er vondt å se hvor fort det har gått nedover med han. Fra å være en jublende sprettball har han blitt en tuslende tøffel… Det er ikke slik Aro skal være.

Rikke er ofte i tankene mine, hun er veldig veldig dypt savnet. Tenker på henne stort sett hver dag og ser situasjoner hvor jeg lurer på hvordan hun hadde reagert eller jeg smiler for meg selv over ting jeg husker. Rikke hadde 7 valper etter seg, den ene, ei nydelig lita tispe ved navn Celina ble avlivet nå i vår pga. samme sykdom som Rikke hadde. Jeg vet at en hanhund er frisk og ei tispe, men resten vet jeg ikke noe om… Tankene går mye på om jeg gjorde riktig, om hun skulle fått mer tid, trakk jeg det for langt, kunne jeg gjort noe annet, burde jeg oppdaget det tidligere osv. osv.

Spesielt nå som Aro er syk så kommer mye opp igjen. Ser jo at jeg stiller helt andre krav til hva som er god livskvalitet for Aro enn hva jeg gjorde for Rikke. Rikkes verden kretset rundt meg. Så lenge hun fikk være med meg så var verden fin. Aro er helt anderledes, i hans verden er det løping og lek som har første prioritet. Tror jeg kommer ganske langt ned på lista over ting han liker, så jeg kan ikke gi han et bra liv dersom hovedingredienser som lek, tur og løping må unngås… Det går ikke det… Da må han få slippe, selv om det stritter i mot i hele meg. Han er virkelig en god hund, og det ligger veldig mange timer i å få han slik, det er fryktelig sårt å skulle gi opp nå… På grunn av sykdom, hadde det vært for tre årsiden fordi han ikke fungerte mentalt så hadde det liksom vært «greit» men vi har kommet så utrolig langt på vei mot den perfekte Aro. Sikkert fryktelig egoistisk å tenke slik, men det får heller være.

Aro 20 mars 2007

Aro 28. juli 2007