Litt om alt.

Nå har jeg jobbet natt seks av syv netter, endelig en natt hjemme, og hva gjør jeg? Jo, jeg sitter her. Fornuftig… Til mitt forsvar sov jeg så tungt etter jobb i natt at Abby ikke klarte å vekke meg da hun måtte ut, så saueskinnet ligger til tørk på badet. Så nå sitter jeg her da, spiller Saybia så høyt jeg tør og tenker på alt muligrart.

Først må jeg ta en oppsumering, og oppdatering om lille fotomodellen Påsan. Han er bare god den kaninen. Han hadde et rømningsstunt her for et par ukersiden da. Så måtte fjerne kompostbingen fra buret hans. Jeg våkner en morgen av dunking. Type kanintramping. De tramper om de skal varsle om farer. Når jeg er på soverommet og Abby ligger under dyna så er det noget begrensa med farer i stua mi, så jeg skjønte ærlig talt ingen ting. Lyden hørtes også så merkelig ut. Så jeg sjangler opp, tusler ut i stua og finner buret og bingen tom. Ingen kanin. Så jeg tusler ut i gangen og lukker døra til soverommet der Abby ligger fremdeles under dyna. Titter meg rundt, og der sitter han da, i ene hjørnet på gangen og lurer på hvor vi er. Det var visst ikke så moro å være løs alene.

Så var det operasjon fange kanin da. Det var han ikke enig i. Ville ikke prate med meg i det heletatt, faktisk. Så jeg slapp ut Abby, tenkte at hun kunne uansett lære seg å oppføre seg. Nå skal det legges til at de hadde vært løs sammen før. Og hva skjer? Joda, åpner døra, Abby tusler ut, og blir møtt av en lykkelig kanin! Han hoppa rett i møte henne. *flire* Lurer på om de to driver med konspirasjoner bak ryggen min…

Hun klarer ikke dy seg og bare måååå bølle og gumle litt på han innimellom når de er løse sammen, men stort sett går det helt flott. I skrivende stund hopper han rundt og undersøker og Abby har ligget i sofaen leeenge. Hun har riktignok sele på seg, så hun mener at jeg er ondskapen selv. Man kan nemlig ikke bevege seg spesielt mye med sele på innendørs. Det er mot alle naturlover. Påsan på sin side husker tydeligvis at sofaen var en ok plass etter fotosessionen vår for et par dager siden (bilder i en eldre post) og driver å hopper opp og ned derfra. Og så en liten apell, om det er noen her som kunne tenke seg Påsan, og kan tilby han et liv med mye oppmerksomhet og løsgåing, så ikke nøl med å ta kontakt! Helst før jeg blir for glad i han til å gi han fra meg…

Litt om andre ting. Tro om jeg husker hva det var da… Nå er jeg heldigvis ferdig med nattevaktmaraton, så med mindre det blir masse sykdom og dritt fremover hos de andre nattevaktene så skal jeg ikke jobbe så infernalsk mye natt. Jeg trives med natt, for all del, men mitt allerede nesten døde sosialliv går inn i full hjertestans når jeg jobber natt. Har en plan om å være litt sosial i morra hvis jeg er i form til det og jeg har hundepass.

Neste uke går med på legebesøk, jobb og jobbmøte. Regner med at assistenstillingen min blir avslutta nå og jeg går over som avlaster igjen. Taper på det lønnsmessig, så det er kjipt. Men men, sånn er det. Planen til høsten er uansett å begynne å studere igjen for fult, så da har jeg ikke sjans til å jobbe som assistent uansett. Forhåpentligvis får jeg beholde nattevakten og eventuelt være litt helgeavlaster. Eventuelt bare hobbytante. 🙂

Tanken om ny hund surrer også oppi hodet mitt, og etter at noen slemme folk på sonen posta linken til denne kennelen: http://www.lassie.dk/ Så holder det hardt å ikke bytte rase… Men, skal jeg ha collie så vil jeg ha hanhund, og det er litt uaktuelt foreløpig, må ha større plass og flere rom da. Løpetid er og blir noe herk. Så planen om en stor stor bartefrøken skal få fortsette å utvikle seg i hodet mitt, og jakten på den perfekte oppdretter med den perfekte kombinasjon fortsetter.

Innimellom der leter jeg også etter den perfekte hund til brodern. Vi nærmer oss litt, og har begynt å se litt mer på omplasseringshunder igjen. Så det blir spennende å se hva, når og hvor han lader der. Om det blir noen hund på han i dette tiåret eller det neste. Han har ikke hastverk, heldigvis. 🙂

Så når alt kommer til alt, time will show. Uansett hva det gjelder. Kameraet ligger til lading, så nye bilder dukker opp plutselig.

Nakkegrep, veisalt og potesalve

Jeg har jo flyttet til hunderiket omtrent. Det virkelig kryr og kreler av hunder her. Abby kan styre sin begeistring for endel av dem, og gir ganske høylydt utrykk for det. Untaket er når det kommer veldig brått på og er løse. Eierne er jo et kapittel for seg selv, og tankeløsheten er absurd tydelig til tider… Som for eksempel i går. Nå er ikke jeg den som skal rope høyest, for jeg vet hvor lett det er å jafse tak i bikkja hardere enn planlagt når man er stressa og ting skjer. Og jeg har heller ikke stålkontroll på bikkja. Men likevel må jeg undre meg litt.

Scenarioet er som følger: Jeg og Knøttis er på vei til t-banen torsdags kveld. Klokka er ca ti på ni, det snør og blåser. Så hører jeg noen rope et eller annet. Antakeligvis et navn. Så ser jeg to mennesker kommer ut av skogen på motsatt side av veien mens de roper, de har med seg en hund som går i beina på dem, uvisst om denne er i bånd eller løs. Neste som skjer er at en liten sak, JRT antar jeg, kommer fykende mellom to parkerte biler, Knøttis setter i et forskrekket «Vaff» før hun merker at han er vennlig og ikke gidder å kjefte mer. Mens dette skjer kjører det biler på veien, og menneskene på andre siden fortsetter å rope på bikkja. De ser han tydeligvis ikke, men rope på bikkja som etter all sansynlighet befinner seg på den andre siden av veien, når det kommer biler… Vel, jeg finner ut at jeg ikke skal ha påkjørt bikkje på samvittigheten, så selv om det ser ut som han driter i ropinga, så grabber jeg tak i dekkenet hans og holder sånn at han ikke kan løpe ut i veien mens jeg roper til eierne at han er her. En dame kommer stressende over veien, og holder på å bli kjørt flatt av en ryggende bil som tydeligvis ikke har hørt om speil. Hun mumler noen mindre pene gloser og kommer seg helskinnet over veien, sier tusen takk og, og nå kommer det beste: grabber tak i nakkeskinnet på bikkja, haler han opp så han såvidt har bakkekontakt med bakbeina og sleper han med seg. Jeg ble så paff at jeg ikke fikk frem et ord. Jeg mener, greit at man er sur og stressa over at bikkja stakk av, men hva i allverden skal det hjelpe å ta han i nakken og slepe han med seg? Jeg kan garantere at han ikke lærte å ikke stikke av i går hvertfall… Eller kanskje det bare er meg, er jeg blitt for soft på mine «eldre» dager? Hmh…

Så trenger jeg tips til god potesalve. Knøttis har hilst på veisalt flere ganger, og alle gangene ender det med at hun veiver fortvilet med en labb eller to og piper når jeg tar på den for å få bort saltet. Men i dag planta hun virkelig alle fire beina i veisalt. Været om dagen er rimelig sølete med en blanding av snø, is og regn. And Voila, Oslo komune ser seg nødt til å salte. Og da tydeligvis i rikelig mon, spesielt på trikkeholdeplassen på ullevål. Jeg skjønner greia med at man ikke vil at folk skal skli og brekke noe på vei ut av trikken, det er ikke det det går på. Det er potene til knøttis.

Jeg vandrer i mitt sedvanlige koma etter ti timer nattevakt, kommer til trikkeholdeplassen hvor det står ganske mye folk kl halv ni på en fredag. Så merker jeg at Knøttis er rar, veldig rar, hun blir mer og mer fortvila og prøver å veive med alle fire labbene og begynner såvidt å pipe i smerte. Jeg plukker henne opp og tar på ene fremlabben og hun setter i et skikkelig hyyyyl og gnafser på hånda mi. Jeg har min fylle hyre med å prøve å få bort salt og vondt fra potene mens hun hyler som en stukket gris. Dette var tydeligvis skikkelig pyton. Når hun endelig begynner å roe seg ser jeg jo at det står omtrent 25 mennesker å glaner på meg og lurer vel på om jeg prøver å drepe bikkja, eller hva det er som skjer. En fyr ikledd gulrefleksdress som driver å jobber der kommer bort og spør hva som er galt og om jeg trenger hjelp, jeg forklarer at hun har tråkka i salt, og han nikker forståelsesfult og sier at jeg må bare ha henne oppe og koser litt på Abby. Stakkars lille snuppa mi. 😦

Heldigvis så roer hun seg når det slutter å svi, men jeg mistenker at hun er generelt sårbeint. Titta på potene etterpå og de ser litt «slitte» ut på en måte, og var litt rødlige. Så det er vel på tide å få tak i skikkelig potesalve. Husker både Rikke og Aro reagerte på veisalt, de var jo helt ekstreme med å salte på nordstrand. Saltet lå i hauger på veien til tider. Men ingen av dem gikk lenger enn å pipe litt når jeg tok på poten etter at de begynte å veive med den. Abby har heller ikke reagert SÅ ille før…

Så her må noe gjøres. Smurte på spenol nå, bare sånn for å gjøre noe med en gang, men spenol er det vann i, så det er ikke aktuelt å bruke det før vi skal ut i minusgrader, da blir hun hvertfall sårbeint. Har sett at hun går som en gammel dame på kortklippet frosset gress og tildels på vei med grus på, så tror hun er sårbeint rett og slett, og saltet gjør det definitivt ikke bedre.

Når det er sagt, så ser det ut som vi er på riktig vei med passeringstreningen vår, med rett og slett å ikke trene på det. Hun tilta i vinkel på et par hunder i byen på onsdags morgen, men da vi skulle hjem igjen klarte hun å la være å gneldre på en. Jeg sa «nei» i helt normalt tonefall før hun rakk å hisse seg opp, og skift litt rettning, merkelig nok så holdt hun kjeften vakkert klappet igjen. Så i dag og så hun flere hunder både fra trikken og på gata som hun ikke følte behov for å kjefte på. trusselen min om å melde henne på passeringskurs var visst effektiv. So far… To be continued.