Veien videre…

Nå har det gått drøye to uker siden vi tok farvell med Aro. Det er fryktelig tomt og rart her, samtidig som jeg føler at han fremdeles er her. Det er merkelig. Jeg har hatt et høyt tempo i det siste og begynner å merke at kroppen sier fra at jeg må roe ned. Fått meg en skikkelig forkjølelse så høres ut som ei hes kråke og er fryktelig sliten. Misfornøyd med jobben om dagen også, det gjør ikke ting bedre.

Abby syns at verden er ganske kjip uten Aro. Så hun har bestemt seg for at å være alene er noe stort tull. Etter mye styr og om og men har jeg kommet i kontakt med Miriam og Kjetil som har passet henne noen dager nå. Abby storkoser seg der sammen med tollertispa Josie og jeg får tilbake en sliten og fornøyd valp etter jobb. Mine reddende engler, jeg er evig takknemlig! Ellers så merkes det at hun syns at ting er litt skummelt nå, sansynligvis en kombinasjon av det å bli alene i en stor kald verden og alder. Hun er mye mer skvetten for ting, spesielt inne. Håper det går seg til ganske snart, hvis ikke så må jeg sette inn noen drastiske tiltak. Fikk tips om å bygge opp selvtillitten hennes og det tenker jeg å prøve å følge. En positiv ting er at vi nesten har fått bort bjeffing på andre hunder. Hun har noen hun bare måååå bjeffe litt på enda, men stort sett så er hun stille. Og når hun bjeffer er det mye enklere å få henne til å slutte enn det var før.

Ting endrer seg her nå, jeg har ikke helt oversikten over hva som skjer og hvordan og hvorfor, så det blir spennende å se hva tiden bringer.

Noen nye bilder av frk. knøttis må til:

Abby kan styre sin begeistring for det nye dekkenet:

Viktig å nyte de siste dagene med skikkelig varme i sola:

Og ikke minst, jakte på de siste insektene før frosten kommer for fult:

Aro har sagt farvell…

De siste bildene av Aro…

Tankefull godgutt

Beautifull ’till the end:

Takk for alt Aro…