Til minne om Aro…

King Aro

Mai 2003 – 4. september 2007

Kjære snille Arogutten min, nå er du smertefri igjen. Rare, lille, store gutten min, som egentlig mest i denne verden bare ville hoppe og sprette. Nå håper jeg du kan hoppe og sprette så mye du lyster. Løpe etter pinne og ball alt du orker, uten en eneste smerte. Livet har ikke behandlet deg bra, lille løvetannen min. Du kom inn i livet mitt som en pjusk, utmagra tenåring etter en vanskelig start. Men vi klarte det. Du ble en fantastisk flott hund… Vi hadde en enighet du og jeg, du fikk være som du var og leve i din egen verden og bare være min, mot at jeg fikk være ufattelig glad i deg. Det fungerte, vi var lykkelige sammen. Men vi fikk så lite tid…

Det føles så sårt å måtte gi slipp deg nå. Er så glad i deg, vennen min. Et liv i smerte er ikke et liv for deg. Jeg måtte velge å la deg gå. Håper så inderlig at du har det bra nå og at du tross alt har hatt noen fine år her med meg. Vi gjorde mye rart samme, opplevde så mye, det er så mange minner… Du gjorde intrykk på folk med ditt utrolig snille rare vesen. Du lærte meg veldig mye, jeg tar med meg den kunnskapen videre, men skulle så gjerne hatt deg ved min side i mange år til.

Det er så utrolig tomt og rart her uten deg. Ingen god gutt som kommer og skal kose om kvelden, ingen som ligger i veien, ingen som kjefter på spøkelser, ingen som bare er utrolig lykkelig over at verden fremdeles eksisterer hver morgen. Verdens beste pelsball har forlatt oss og verden er en tristere plass.

Jeg er så fryktelig lei for at det skulle bli slik, du fortjente så mye bedre… Tanken på å gå videre uten deg er uholdbar, det var ikke slik det skulle ende. Ikke nå… Kjære gode Arogutten jeg savner deg sånn. Du fikk sovne i armene mine med folk som var glad i deg rundt deg. Jeg håper du vet hvor ufattelig glad jeg er i deg.

Hvil i fred Aro, du blir aldri glemt…

Dressed in black
with a rose in my hand
I now understand
I kept you for as long as I could
it’s time to let go

I stare into your watery eyes
as you wander off into the light
I watch though my eyelids were closed
as my memory capture the sight

I’m breathing though a part of me died
it doesn’t seem right
I’m standing
as life lingers on
it’s time to move on

I stare into your watery eyes
as you wander off into the light
I watch though my eyelids were closed
as my memory capture the sight

I stare into your watery eyes
as you wander off into the light
I watch though my eyelids were closed
as my memory capture the sight

I stare into your watery eyes
as you wander off into the light
I watch though my eyelids were closed
as my memory capture the sight

one day
with a rose in my hand
I’ll see you again
see you again

~ Saybia

—————————————————————————-

Historien om King Aro

Aro fikk sovne inn i armene mine 4. september pga. ukjent autoimun sykdom.

Aro kom til meg august 2004. Rett etter at jeg flytta hjemmefra. Han skulle egentlig skytes, men via diverse kontakter så kom han til meg. Det var en mager og pjuskete sak som møtte meg da jeg henta han. Han så ikke ut i måneskinn og hadde et stressnivå som ikke ligna noen ting. Vekta lå på 16 kg. Det gikk mange timer med til å forklare han hvordan verden fungerte. Etterhvert ble han og Rikke bestiser. De hadde sin egen måte å omgås hverandre på og hadde stor glede av hverandres selskap.

Aro var en takknemlig hund å jobbe med, han var en ekte sprettball. Det store målet i livet var å løpe og leke. Han gjorde et noe heller mislykka forsøk på å fly, som resulterte i et fall på over tre meter og en trøkk i ryggen. Men han lot seg ikke stoppe av det. Vi sleit med kløe og allergi en stund, men etter forbytte til allergifor og videre til vom fra vom og hundemat så var kløen borte og den superglade sprettballen min var tilbake igjen. Da Rikke ble borte gikk han inn i en lang sorgfase og det tok nesten ti uker før jeg fikk gode gamle sprettballen tilbake igjen. Da Abby kom i hus blomstra han opp igjen og ble gode gamle seg igjen. Men gleden ble kortvarig. Han begynte å halte på ene bakbeinet og mista vekt. Vi trodde det var ryggen som tulle og røntga hele han. De fant ingenting på røngten, så flere prøver ble tatt. Siden han gikk ned i vekt sjekka vi magen uten å finne noe som kunne gi oss noen konklusive svar. Tiden gikk og Aro ble tynnere og tynnere. Han begynte å subbe med beina på tur og viste tydelig at det var noe som var riv ruskende galt. Men ingen prøver gav oss noe å gå etter. En av prøvene gav oss en indikasjon på at det kunne være en autoimun sykdom som brøt ned musklene. Vi gjorde et forsøk med kortison, desverre ble han ikke bedre av det, så i samråd med veterinæren valgte jeg å la han få slippe. Aro sovnet stille inn på alternativet dyreklinikk.