Aro er syk, veldig syk…

Vi hadde en liten opptur etter at vi begynte på kortison, hadde en ganske lang tur med han hvor han var med og gikk foran meg nesten hele veien og subba lite. Prøvde å kutte ned på smertestillende på han, og uvisst av hvilken grunn så ble han med ett mye dårligere igjen. Begynte å subbe, ble sur, sliten, stressa og enda tynnere. Noe som teoretisk sett ikke burde være mulig.

Cecilie ville se på han så var en tur der i dag for sjekk. Nå veier han 20 kg… Det vil si at han har gått ned ytterligere to kg siden sist jeg veide han… Han har rett og slett ikke muskler igjen. Hadde han med på lunsj med Mari og Töddel først i dag, så jeg fikk prata masse med Mari og sortert litt tanker før jeg dro ut. Jeg ba om en ærlig mening fra Mari og hun var ganske klar på det. Så da jeg kom til Cecilie og hun fikk sett på han og trykka og klemt og blitt litt sjokka over hvor mye han hadde mista av de allerede ikkeeksisterende musklene så fikk jeg sagt det jeg ville ha frem. Nemlig at dette ikke er holdbart. På en skala fra 1- 10 så er Aro nå på en 2’er. Det er ikke et liv for en hund som mest i verden vil leke og være tulling…

Cecilie, som den evige optimist, nevnte igjen at vi kunne ta en muskelbiopsi, men er det den andre sykdomen hun tenker på, en genetisk sykdom som collie og sheltie er disponert for, så vil jeg bare få beskjed om at det ikke er noe mer å gjøre. Så jeg ser ikke vitsen med det… og det tar tid å få svar på biopsi, det krever narkose for å ta den og for å ikke snakke om et ganske trivielt problem som – hvilken muskel skal den taes fra? Den tas normalt fra en muskel i hodet, men der den muskelen skulle vært, er det nå bare et søkk i hodet hans…

Så vi gjør ett siste krampeforsøk med kortison, pøser på med støtdose på 40mg – dvs 2mg pr kg kroppsvekt – noe som er MYE. Tåler han bivirkningene som kommer så lar vi han gå på det i en uke. Hjelper ikke det så er jeg nødt til å si stopp.

Det er helt jævlig å skulle ta en slik avgjørelse igjen, og denne gangen uten en klar diagnose… Stort sett alle prøver er «normale» mer eller mindre, men alle kan jo se at bikkja er syk. Men han er jo godgutten min, løvetannhunden som klarte seg mot alle odds, også skal han tape i en alder av fire år mot en sykdom vi ikke vet hva er… Det er så urettferdig!

Posted on august 25, 2007, in august, Blogroll. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: