Et år er gått

På flere måter.

I dag er min første dag som 24 år. Det er og et år siden Rikke sovnet inn. Tenk at det har gått et helt år siden jeg sa farvell med snuppa mi… Hun er fremdeles fryktelig savnet, og tenker mye på henne. 2007 var et tungt år, håper 2008 blir bedre selv om starten ikke har vært så utrolig lovende. Det har skjedd mye, både positivt og negativt det siste året. Får prøve å ta en oppsummering.

2006 ble avsluttet med å ta farvell med bestefar. Så ble avgjørelsen om å la Rikke slippe tatt, og hun fikk sovne inn for nøyaktig et år siden i dag. Knøttis ble planlagt og planen satt ut i live 30. mars. Knøttis kom inn i livet mitt. Aro ble syk, sommeren kom og gikk, Aro ble bare sykere uten at vi fant ut noe. 4. september fikk han sovne inn i fanget mitt. Da hadde han lidd nok. Gode pelsballen min er dypt savnet. Veldig. Tenker stadig på at han hadde elska å bo her med turområder og åpne sletter. Synd han aldri fikk oppleve det.

Innimellom der begynte jeg i ny jobb i barnehage med verdens beste gullunge. Desverre måtte han ut av barnehagen siden det ble så mye smitte der, men jeg fikk fortsette å jobbe med han hjemme hos han. Litt frem og tilbake med stillingstitler, men arbeidet er stort sett det samme, og jeg storttrives!

Var en tur i stavanger for å feire bursdagen til mamma, fikk hilse på Rexie igjen som var ved godt mot. Så kom den triste beskjeden om at Trine var død og verden ble en kaldere og tristere plass.

Så kom jula og og nyttår, med alt det innebar av mat og besøk. Rexie ble dårlig før jul og det ble bare verre gjennom jula. Gamlemor fikk en siste jul sammen med oss og en vinterferie i budal før hun fikk sovne inn i fanget til mamma. Nesten 12 og et halvt år gammel.

Lys er tent for alle som har forlatt oss. Hvil i fred, dere er dypt savnet alle som en.

Nå har mamma og Jon flytta til Angola for et års tid, så det blir spennende å se om hun trives der. Jeg har pause i studier og prioriterer jobben og knøttis. Noen mål er satt for 2008, så det gjenstår å se om ting går etter planen.

Dagen i dag ble ikke feiret, fått masse hyggelige gratulasjoner fra folk, men etter eget ønske så har jeg ikke feiret den noe mer. Dro på tur med knøttis og Tussi, med eier, istede.

Pene, om enn ikke fult så ren lenger, Tussi:

Etter diverse forsøk på å få bikkjene til å posere så ble det slående klart at jeg har en jobb å gjøre med å lære knøttis «bli!»

«Må ha gobit…»

«gobit, gobit, gobit, sitte, gobit, gobit»

«Åkai, sitte litt til… Litt til…»

«Åh jammen herreguddadamen FÅ den gobiten da!»

Tussi på sin side kan «bli» veldig godt, og stod som ei støtte:

Selv om plassen var litt rar å stå på:

Stå et lite øyeblikk:

«Ey! Hvor ble den gobiten av?!»

Konglejakt:

Pene pelsen:

Ny layout

Dette blir en bildeløs oppdatering. Bloggen har fått ny layout. Poten til Aro pryder banneret. Jeg har litt psyk smak i bilder, så ja, jeg digger det bildet. Fryktelig lyst til å få det på lerret og henge det på veggen, men jeg må grave frem PS og gidde å sette meg ned og få til litt redigering først. Ting tar tid!

Knøttis er påmeldt utstillingen i ekeberghallen første helg i februar, men slik ting er nå så vurderer jeg å droppe helt greia. Jeg har ikke spesielt mye overskudd om dagen, knøttis er tynn, skranglete, mangler trening og har en hudsvulst (godarta) på nesa. Så ærlig talt lurer jeg på om vi egentlig har noe i utstillingsringen å gjøre nå. Hun er somsagt påmeldt, og alt av vaksinasjoner og alt er i orden, så jeg trenger ikke bestemme meg helt enda, men pr nuh ser det svart ut.

Sånn for å utdype den hudsvulsten. Jeg trodde lenge det var en kvise, men den gikk jo ikke bort igjen. Så da jeg var hos knekkedamen med knøtta på torsdag spurte jeg vet. kjapt om hun bare kunne se på den litt. Hun konstaterte at det så mistenkelig ut som en ufarlig hudsvulst som unghunder kan få. Ikke noe farlig og med mindre den plager henne mye så er det ikke noe vits i å gjøre noe med den. Den går bort av seg selv. Så det så. 🙂 Knekkedamen skryter av ryggen hennes. Den begynner å bli veldig bra igjen. Så nå har vi time om fjorten dager, så jeg skal pushe frøkna endel og se om jeg får frem halting, gjør jeg ikke det så konkluderer vi med at hun er frisk og fin og avlyser timen og drar tilbake en eller annen gang i senere i år for å sjekke tilstanden. Jeg har også fått i «lekse» å trene henne i å godta bånd på venstre side av kroppen. Vi klarer ikke helt å finne ut om det er overfølsomhet eller om det bare er en fix idé frøkna har fått for seg, uansett, hun nekter å gå på høyre side av meg når hun er i bånd, hun freaker ut og blir helt rar om båndet henger ned på høyre side. Snodig.

Hva mer? Jo, det snør. Eller snødde. Så vi hadde en times tur i snøværet i dag. Knøttis oppførte seg stort sett bra, men jeg savner en god runde å gå, så vi får eksperimentere her, lysløypa går liksom ut når det er glatt og guffent, ikke tar den mer tid enn 45 min å gå rundt heller, og i finvær går man omtrent i kø. Yes, jeg ER kravstor.

Er veldig fristende å slippe henne på gressplenene her, men foreløpig så sliter jeg må å få tak i henne når hun er løs, så må nok finne på no langlinegreier for å kunne bruke området fult ut på dagtid. Hun stikker jo ikke, men jeg vet faktisk ikke hva som skjer om det kommer folk med hunder mot oss uten at jeg har henne i bånd. Folk gidder hun sjelden å bry seg om.

Vi hadde en ekspedisjon til oslo city på torsdag på jakt etter ny ledning til ipoden, siden kløna meg har klart å rote bort den andre. Vel, så man rulser opp i øverste etasje for å finne humacbutikken. Tusler inn, bruker nøyaktig 30 sek på å lokalisere riktig ledning og stille seg i kø. So far, so good. Så begynner ting å rote seg til. Står en fyr foran meg, tre stk. bak disken. Men en er dypt opptatt med noe på ene macen og den andre ekspederer mannen foran meg, så tredjemann står der arbeidsledig og uten å kunne hjelpe meg siden han trengte kasse for å få det til. Logisk. Så blir det min tur da, jeg legger frem ledningen, gir han penger, han sier takk, slår inn og skal skrive ut kvitering. Mhm. Knøttis henger halvsovende på armen. Og vi venter, og venter og venter. Jada, da har printeren bare bestemt seg for å bruke en halvtime på å varme opp, og sååå skrive ut noe som var bestilt utskrevet før kviteringen min. Så alt i alt var jeg inne i butikken i en god halvtime, og ca 3 minutter av den tiden gikk med på selve handlingen. :p

Så var de posten som stod for tur. Posten på lambertseter er kjipe for de har svære skilt om hund forbudt. Normalt pleier jeg å respektere sånt, men med knøttis så er det fremdeles litt risky å gå fra henne hjemme for man vet aldri hvor lang tid det tar på posten. Så man slipper knøttis i bagen og vandrer inn med en nøytral svart bag over skuldra, trekker kølapp og skal hente pakker. Det pleier å gå bra, hun pleier sjelden å si noe når hun er i bagen, men untaket måtte jo være i går. VAFF! Sier der fra baggen.  *flire* Heldigvis så hadde jeg bare gitt fra meg pakkelappene og sa jeg måtte ha noen konvolutter, så da jeg kom tilbake til disken så er mannen borte for å finne pakker, og nabodisken er tom. Jeg hysjer febrilsk på bagen og glaner rundt for å se om noen la merke til det. Heldigvis så det ut til å ha passert uten at noen tok notis av det, og knøtta holdt kjeften klappet igjen resten av tiden. Droppet apoteket, det får være grenser hvor langt jeg skal pushe ting. :p

Takk for alt, Rexie

Så var ny minneside opprettet. I dag fikk Rexie sovne inn i fanget til mamma på Hafrsfjord dyreklinikk.

Hvil i fred vennen min…

Knøttis har bursdag!!

Lille Abbygail har blitt 1 år. Stooore lille snuppa mi. Utrolig så fort tiden går. Blir rent sentimental jo.

Jula foreløp som forventa. Trangt og folksomt men forholdsvis koselig. Abby oppførte seg etter forholdene veldig bra, vokta fælt første natta, men det var i grunnen forventa. Det var både vondt og godt å se Rexie igjen. Hun er blitt fryktelig redusert. Matlysta svikter og buken er oppsvulmet, samtidig som hun er tynn ellers. Så Rexie skal til hafrsfjord dyreklinikk på mandag for fullstendig sjekk. Deretter får vi vurderer fortløpende hva som skjer. Gamlemor har rett og slett blitt gammel… 😦

Til min store glede, så er ikke fyrverkeri noe som medfører noe problemer hos Abby. Hun bryr seg rett og slett ikke. Løfta henne opp så hun fikk sitte på armen og se ut vinduet på nyttårsaften, da boffet hun litt på et par av dem, men da jeg satte henne ned så gikk hun å la seg i sofaen sammen med Eddie som var på besøk. Kvelden ble koselig for både to og firbeinte. Elisabeth og Kristine var her fra dagene før, og Stein Jone ble invitert. Vi spiste kalkun med masse saus og poteter, drakk litt vin og skravla masse. Hundene tok det hele med knusende ro.

Eddie og Abby fant tonen momentant da han og Kristine troppa opp på lørdags kveld. Masse løping og leking ute og litt herjing og masse sløving inne. Utrolig digg å se at knøttis kunne finne roen sammen med en annen hund. Vi hadde noen utrolig fine kveldsturer hvor hundene løp løs og tagg gobiter til den store gullmedalje. 😀

Det ble selvsagt knipset en uanstendig mengde bilder, men siden jeg mangler photoshop på nye maskina så får jeg ikke cropa dem som jeg vil, så da blir det bare et lite utvalg her:

Buddies:

Peneste Eddien

Flygende Turboknøtt

Man er ikke ekte tenåring uten kvise.

Posere

Omvendt hundene, så utrolig forskjellige, men samtidig så like

Beauty…

… and the beast

Rett og slett liten men tøff

Og noen rakettbilder: